Quiz Creation now live to all | Quizible Moncler Jacken für Männer
Sex selger
➡ ♥♥♥ Link: Derfor selger jeg sex
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Lori1994
Men det viste seg etterkvart at urteprodukta sjeldan inneheldt dei stoffa som var oppgitt. The primary cause of losing concentration and also the capacity of absorption and retaining from the memory may be the decrease in the acetylcholine levels. Stine ønsker bare å tjene egne penger.
Menn selger også sex ute på byen. Er inntoget til kjeder som Starbucks og Kaffebrenneriet begynnelsen på slutten for byens lokale kaffebarer? Det framsto ikke slik i men Anges Bols er helt klart p framtidssporet. I tillegg er i følge lotteriloven alkoholholdig drikke forbudt som gevinst.
Kvinner kjøper også sex... - Med en ortodoks tilnærming til miljøvern vil man overlate verdens stigende energibehov til kinesisk kullgraving. Det handler om at vi kan hjelpe de fattige pÃ¥ andre og bedre mÃ¥ter.
Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. Under Dusken kommer ut åtte ganger i semesteret. Redaktøren velger selv sin redaksjon. Under Dusken arbeider etter reglene i Vær Varsom-plakaten for god presseskikk. De som føler seg urettmessig rammet av omtale i avisen, oppfordres til å kontakte redaksjonen. Er det skadelig å selge sex? Er man et offer som prostituert? Hvilken side av prostitusjonsdebatten skal man ta? Dette er spørsmål som kan leses mellom linjene i denne utgavens hovedreportasje. Under Dusken har møtt en student i Trondheim som selger sex. Vår journalist har snakket med eskortepiken «Stine», som selv mener at både norsk lov og medieomtalene de siste ukene stakkarsliggjør henne. Selv påstår hun at hun frivillig arbeider som eskorte, og ikke angrer på sitt arbeidsvalg. Men hva med de ufrivillige, de som utsettes for menneskehandel? Fokus burde heller ligge på å få tatt bakmennene og dem som driver med menneskehandel. Folk som kjøper sex vil finnes uansett, mener eskortepike «Stine». En annen journalist kommenterer menneskehandel i sin nyhetskommentar på side 3. Er sexkjøpsloven det viktigste punktet i debatten? Journalisten påpeker at et av de viktigste spørsmålene er hvordan man kan hindre den typen kriminalitet som tvinger kvinner ut i prostitusjon, mot sin vilje. Det kan være vanskelig å komme til en fasit i sexkjøpdebatten og å sette to streker under svarene på spørsmålene. Uansett er det lurt å ha i bakhodet at man ikke alltid skal forhåndsdømme en prostituert. En moralsk pekefinger og sint skjennepreken er ikke alltid på sin plass, skal vi forstå «Stine» rett. I eit hav av følelsar, moralitet og ulike realitetsoppfatningar druknar fokuset på prostituertes liv og rettar, særskilt dei med mørke bakmenn i ryggen. Tanja Rahm skreiv eit sterkt kritisk innlegg om si oppleving med prostitusjon i Aftenposten, i sterk kontrast til Hege Grostad sitt forsvar av yrket. Regjeringa har bestilt ein analyse av lova som skal vere klar i juni, og saman med Venstre har dei fleirtalet på Stortinget dersom dei ynskjer å skrote sexkjøpsforbodet. Spørsmålet er om dei bør. På den eine sida har ein klare forskingsresultat som seier at det er færre sexkjøparar i Noreg etter at lova trådde i kraft, det same har vist seg i Sverige som har hatt lova sidan Haldninga blant unge synest òg å ha endra seg, sexkjøp vert av færre sett på som ei legitim handling. Samstundes medfører forbodet at ein risikerer at sexhandelen trekkjer vekk frå gata i større grad. Mange fryktar store mørketal, særskilt når det kjem til menneskehandel der ein i mindre grad kjem i kontakt med offera som vert tvinga ut i prostitusjon. Menneskehandel markerer eit av dei viktige skilja i denne debatten; det er ingen som forsvarar bakmennene, men spørsmålet er korleis ein best kan hindre denne type kriminalitet. Hindre at menneskjer vert tvinga til prostitusjon. På den andre sida møter ein kvinner som sjølve vel å selje sex. Eskortekvinner som står fram med si oppleving av yrket, og som ynskjer å avkriminalisere og legitimere tenesta dei sel. Det vert ein todelt industri, problemet er at offera for menneskehandel ikkje er innlemma i den offentlege debatten; dei vert brukt som eit argument i motsetnad til å vere eigne stemmer. Ser ein vekk ifrå mørke bakmenn og valdelege hallikar, handlar debatten rett og slett om det er greitt å selje og kjøpe sex. Dersom den prostituerte seier ja, vil det då vere rett å straffe kjøparen? Der kjem følelsane inn i biletet. Sal av sex gjer kvinna til eit objekt, meiner mange feministar. Andre meiner sex tilhøyrer ekteskapet, eller at det ikkje er mogleg å skilje sex og kjensler. Liberalarar og fleire frivillige Illustrasjon: Vegard Stolpnessæter sexarbeidarar på si side ser på prostitusjon som ein legitim jobb. Ein kan sjå til Tyskland der prostituerte kan organisere seg i fagforbund, der prostitusjon er ein legitim jobb, i alle fall i lova sine auge. Samstundes har dei eit av Europas største problem med menneskehandel. Staten hentar inn skattepengar på sal av sex, men mange må lide for det. Det same vil det vere å tru at det eine eller det andre, ei oppheving av lova eller ei, vil vere ei hundre prosent rett avgjersle. Til det er temaet for stort, for kjensleladd og for komplisert. Menneskehandel vil alltid vere ei reell bakside av prostitusjon, uansett om det å kjøpe sex er lovleg eller ei. Kva ein gjer for å hindre dette og kva ein gjer for å hjelpe menneskje som vert utsett for menneskjehandel bør vere dagsorden framover. Sexkjøpslova er ein del av denne debatten, men ikkje det viktigaste. Videre opplyser departmentet om at de vektlegger hovedregelen som sier at det ikke er hensiksmessig å gi undervisningstilbud til små grupper på under tjue studenter. Bovim påpeker problemet: Så kan du naturligvis spørre hva som menes med små fag. Er det studieemne, program, eller hva? Dette må vi gå grundig inn i. Videre legger han til at nedleggingen vil være begrunnet av faglig art, ikke økonomiske forhold. Ansvarlig redaktør Pål Johan Karslen for nettstedet mener man nå fyller et tomrom i norsk psykologi. Psykologien har ikke hatt et eget nettsted. Det er den enkle tanken bak Psykologisk. Vi skal dyrke nysgjerrigheten om mennesket og om psykologi, sier han. Karslen mener det er naturlig at nettstedet drives av fagfolk. Vi skal være faglig orienterte, løfte fram forskningen og den kritiske tenkningen. Pål Johan Karslen ønsker å vise bredden i psykologien, og hevder faget rommet mer enn bare psykiske lidelser. Vi skal dekke psykologien så bredt som vi bare makter. Det er mye god grunnforskning som er veldig dårlig kjent. Her håper vi å utgjøre en forskjell, sier Karlsen. Total er avgjørende i utvinningen av oljeressursene i Vest-Sahara. Dansken skal etter hva vi har hørt være ridder av Den Hvite Elefants Orden. Den industri, som er begyndt å blomstre deroppe, er sat igang av indflyttere eller fremmede. Det hjalp fortsatt pent lite. For vi gikk av buss ni eller fem. Pakka avisen ned i veska. Tenkte litt på Einstein som måtte begynne på teknisk fagskole for å redde framtida. Trondheims tauklatrehall ligger naturskjønt til ved Ladehammeren. Klatrekurs hver uke Mer enn 140 ruter Årskort m. Emil Flakk Journalist Opium for studentane Geir Waage: Kommunalråd Geir Waage for Arbeiderpartiet mener det nå er nødvendig med en avgjørelse. I sin rapport vil visjonsgruppa legge fram tre ulike forslag til campusløsninger. Dersom det ikke blir aktuelt med samlokalisering, er planen å bygge nytt for å dekke det manglende arealet på Dragvoll. Vi ønsker i så fall å videreutvikle anlegget på Dragvoll, sier Haugen. Tid for en avgjørelse Kommunalråd Geir Waage for Arbeiderpartiet mener at hvis en samlokalisering skal kunne lykkes, er det noen tog som nå er i ferd med å gå. Waage mener at Trondheim allerede er den mest attraktive studentbyen, både når det gjelder miljø og fagtilbud, og at dette bare vil styrkes med økt tverrfaglighet og et mer samlet fagmiljø. Tilhenger av samlokalisering Prosjektleder Amund Aarvelta i Trondheim Kommune arbeider med campusutvikling. Han har alltid vært positivt innstilt til en samlokalisering av campus, og har ikke endret holdning underveis i prosessen. Jeg har alltid ment at en tettere samling av kunnskapsmiljøene i Trondheim er riktig, sier Aarvelta. Han mener at også en løsning med campus ned mot sentrum kan være en bedre løsning enn den vi har i dag, og at den vil styrke muligheten til samarbeid både innad og utad. Slydal mener også at det er viktig å få samlet de gode fag- og forskningsmiljøene, slik at man i større grad kan bedrive tverrfaglig forskning. Hun mener at uansett hva resultatet blir, er det viktig at det skjer på studentenes og de ansattes premisser. Prosjektleder Aarvelta ønsker ikke å spekulere i hvor avgjørende prisforskjellen vil bli for den endelig avgjørelsen av videreutviklingen av campus. Studenttingsleder Elena Slydal sier det er viktig å ikke bare fokusere på økonomien, men også legge vekt på de faktorene man ikke kan sette en prislapp på. Hun nevner blant annet at samlokalisering kan gi studentene et bedre tilbud enn de har i dag ved å samle velferdstilbudene på ett sted. På same måte har samlokaliseringa vorte råstoffet som studentpolitikarane og adminstrasjonsfolket fyller festtalane sine med. Dei har ein draum om at sosiologar og teoretiske fysikarar kan møtast i kantina og lære av kvarandre. Ikkje ulikt nattverd skjer det ei mystisk omdaning frå chili con carne til grenselaus kunnskap. Det tverrfaglege blir såleis som enden på regnbogen: Me kan sjå han, men ikkje nå han. Me kryssar av på sjekklista og haustar applaus og retweets frå andre studentpolitikarar. Det er sjølvsagt godt meint, men stereotypane er ikkje til å halde ut. Utvekslinga av erfaringar skal kurere fagidiotar på båe campus. Ein må nær sagt tru at gløsingar er udugelege nerdar utan sosial intelligens, medan dragvollingane er matematiske analfabetar. Ein må lure på korleis gløsingane greier å drive desse linjeforeingane sine. Om det verkeleg er så gale, er det ikkje samlokalisering ein bør vurdere, men heller å leggje ned heile sulamitten. Ein skal heller ikkje gløyme uvissa som fylgjer med. Di lengre me ikkje får eit klårt svar om samlokaliseringa, di lengre vil strengt nødvendige utbyggingar på Dragvoll blokkerast. Ein tam og vag debatt om samlokaliseringa kjem godt med for ein adminstrasjon som i stor grad prioriterer Gløshaugen. Sjølvsagt kan dei ulike fagfelta lære av kvarandre. Datateknikk har sterke innslag av teoretisk lingvistikk, medan kvantitativ metode i stor grad må stø seg på statistikk. Det er likevel for gale at dei som talar varmast om det tverrfaglege og kunnskapsvisjonar, slit med å levere nett solid dokumentasjon på at samlokalisering vil fungere. Sterkare lut enn kaffi må nok til om ein skal bli retteleg klok. Dette har ført til at flere studenter har manglet tilgang på nødvendig informasjon om forelesninger og pensumlister. Utvekslingsstudentene Lara Kupfer og Ruta Vorpa bekrefter dette. Uten tilgang til studentkontoene våre har vi ikke fått informasjon om hvor og når forelesningene er og hvilke fagbøker vi skulle ha kjøpt, sier Kupfer. Jentene har selv opplevd å møte opp til forelesninger som var meldt avlyst via It s Learning Jeg trodde jeg hadde møtt opp i feil forelesningssal, men etter å ha blitt sendt rundt på hele Dragvoll, fikk jeg til slutt vite at første forelesning var utsatt. Dette kunne jeg ikke vite uten bruker på It s Learning, sier Vorpa. Flere internasjonale studenter skal ha opplevd det samme. Mange fag begynner ikke før langt etter semesterstart, selv har jeg fag som ikke har første forelesning før i februar. Dette visste jeg ikke før jeg endelig fikk logget meg inn på It s Learning, sier Kupfer. Dette er en database alle studenter må være registrert i for å motta studentidentifikasjon og tilgang til studienettsteder. Jeg forstår at dette har vært problematisk for studentene, sier hun. Internasjonal seksjon har blitt kontaktet av flere forvirrede internasjonale studenter i løpet av vårsemesterets to første uker. Flere har lurt på hvordan man får informasjon om forelesningene, men det vi fikk mest klager på var at de internasjonale studentene ikke fikk studentmoderasjon på bussbillettene uten studentbevis, sier hun. Beklager forsinkelsen Tidligere har utvekslingsstudenter for vårsemesteret blitt registrert i «Felles studentsystem» i midten av desember. I år fikk vi ikke delt ut semesterkort og studentbevis før et stykke ut i januar, men nå er alt i orden, sier Skeie. Internasjonal seksjon arbeider for at internasjonale studenter raskt skal finne seg til rette ved universitetet. Vi har gode rutiner på å ta imot studenter fra utlandet, dette er den første gangen vi har opplevd problemer med registrering av nye studenter, sier hun. Etter to uker fikk utvekslingsstudentene tilgang til alle universitetets nettsteder, studentbevis og semesterkort. Det er godt at det har blitt ordnet opp i, nå vet jeg i hvert fall hvor og når jeg har forelesninger. Men det var synd det måtte ta så lang tid, sier Vorpa. Fra bistand til business Det behøver ikke være konflikt mellom tradisjonell bistand og næringsutvikling. Vi etterlyser en bedre arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene fordi vi mener det vil føre til høyere kvalitet. Det er mer rasjonelt samfunnsøkonomisk om institusjonene kan konsentrere seg om færre og bedre utdanninger, sier han. Turmo mener utviklingen er en konsekvens av rammebetingelsene som har blitt lagt av politikken. I dag belønnes utdanningsinstitusjonene for studiepoengene studentene produserer, ikke primært for å dekke arbeidslivets kompetansebehov, sier han. Han mener det tar lite hensyn til fremtidens behov. Vi skal ikke bare ta hensyn til næringslivets behov i dag. Vi skal utdanne for behovene som ikke er der ennå. Vi skal tenke nytt og utdanne kandidater som forhåpentligvis, med sin innovative tenkning, kan danne nytt næringsliv, sa han til Aftenposten 7. Det er en misforståelse at vi mener at universitetene skal forberede studentene for næringslivet i kortsiktig perspektiv. Det er selvsagt ikke likegyldig hvordan vi dimensjonerer utdanningene i dag. Fordelingen av studenter i dag får betydning for det næringslivet vi vil se i morgen, sier han. Samtidig er rekrutteringen til ingeniør- og sykepleieutdanningene for lav. Der det er mange studieprogram som går veldig parallelt er det fornuftig å vurdere konsentrasjonen av det. Hva mener du med basiskompetanse? Er du ingeniør må du kunne matematikk og fysikk. Det hjelper ikke bare å kunne designe broer. Man må kunne disse basisdisiplinene og det etterlyses av arbeidsgiverne, sier Bovim. Vi vurderer nå vår studieportefølje for å se om vi skal samarbeide med andre institusjoner om våre fag. Det er først og fremst en faglig vurdering. Bovim mener også at det er på tide med en revurdering av finansieringssystemet for høyere utdanning. I dag er det er ikke noe finansielt insentiv som sier at det er fornuftig å stryke de kandidatene som bør stryke. Vi gjør det for å holde kvaliteten oppe, men vi har et system som premierer produktivitet, ikke kvalitet, sier han. Lite kontroll over arbeidsmarkedet 24. Instituttet har nå gjennomført en undersøkelse for å kartlegge hvilke sektorer uteksaminerte mastergradsstudenter nå jobber i, men har ikke gjennomført en liknende undersøkelse for uteksaminerte bachelorgradsstudenter. Er det et problem at ikke instituttene vet hva arbeidsmarkedet etterlyser? Jeg mener at vi skal være bevisste på hvilke samfunnsområder vi ønsker å betjene. Samtidig skal vi være veldig ydmyke for at gode basisutdannelser gjør deg svært anvendelig i arbeidslivet, svarer Bovim. Det gjelder å få mest mulig studenter inn og ut av studiet. De kunne like gjerne ha fått E alle sammen og aldri ha møtt en faglærer, uten at det ville ha noe å si for finansieringen, sa Rydje til Dagsavisen 2. Her skriver hun blant annet at det skal være lov for norske bedrifter å tjene penger i Afrika. Bakgrunnen for dette utsagnet er at flere afrikanske statsledere har uttrykt at de ønsker norske investeringer og bedriftsetableringer framfor bistandspenger. Grunnlaget for Lunds uttalelse er enkel: Dette er noe alle tjener på. Jentene studerer mastere i henholdsvis energi og miljø, europastudier og entreprenørskap, innovasjon og samfunn. Dette høres nok ut som en merkelig kombinasjon, men den fungerer helt perfekt, forklarer Lystad. En bivirkning av at norsk næringsliv stadig blir mer internasjonalt, spesielt i fattige land, er flere arbeidsplasser, vekst og økt velstand. Dette er avgjørende for at disse nasjonene skal få en reell utvikling. Flere afrikanske land opplever allerede en kraftig økonomisk vekst. For norske bedrifter vil det være svært lønnsomt å være med i starten av denne markedsutviklingen. Vinn-vinn-situasjon Det morsomste er at det nå er vi studentene som sitter på verdifull informasjon vi kan selge til norske bedrifter. Spesielt innen olje og gass, maritim sektor, offshore og landbruk er det stor interesse, forklarer Lystad. Målet med prosjektet er å ferdigstille en rapport i løpet av våren. Helt siden Statoil etablerte seg i Tanzania i 2007 har flere bedrifter fulgt etter. Jentene håper at rapporten nå kan hjelpe små og mellomstore bedrifter til å gjøre det samme. Vi er også nøye på at det skal gis noe tilbake til lokalsamfunnet. For eksempel samarbeider Statoil med universiteter i Tanzania om videreutdanning, noe vi synes er veldig flott, sier Lystad. Andre må søke I februar starter opptak til et prosjekt i et nytt land. Lystad oppfordrer andre studenter å søke, uavhengig av utdannelse og bakgrunn. Det er en utrolig fin og spennende mulighet til å lære mer om business, sier hun. Selv om det faglige utbyttet av et slikt prosjekt er god nok grunn i seg selv legger ikke Lystad skjul på at det finnes flere fordeler med å delta. Det er nok av tid til å utforske landet. Vi har vært på tur til Zanzibar, besøkt barnehjem og vært på båttur. Det er også en flott mulighet til å få nye venner. Studien, som er gjort i samarbeid med Helse Bergen og Domstolsadministrasjonen, er den første systematiske kartleggingen av temaet her til lands. Gjennom Domstoladministrasjonen har forskerne fått stille et stort utvalg dommere overfor en rekke påstander som knyttes til voldtektsmyter. Videre har man sammenlignet resultatene med det man har funnet i en representativ referansegruppe. Fordi det i mange voldtektssaker mangler bevis, vil en kjennelse ofte fattes på bakgrunn av den fornærmedes forklaring. Oppfatningene til de som dømmer i en voldtektssak vil derfor kunne ha betydning for om offeret blir trodd, forklarer Bendixen. Generasjonsforskjeller Et av de viktigste funnene er at aksepten for voldtektsmyter er lavere hos både lek- og fagdommere enn i befolkningen generelt. Videre fant forskerne ingen forskjell mellom mannlige og kvinnelige dommeres holdninger til voldtekt. Dette er et klart avvik fra det vi vet om befolkningen generelt. Oppsummert viser studien at kun en mindre andel dommere viser en viss grad av aksept for voldtektsmyter, sier Bendixen. Inndeling av dommerne i fire ulike aldersgrupper ga forskerne mulighet til å undersøke eventuelle generasjonsforskjeller i synet på voldtekt. Dommerne over 60 år var mer tilbøyelige til å holde fast ved mytene. Bendixen mener at det kan være flere årsaker til dette. For det første vet vi at de fleste voldtektsofre er unge kvinner i midten av tyveårene. Det er derfor godt mulig at den eldste gruppen har vanskeligere for å identifisere seg med offeret enn de som tilhører det samme generasjonsspennet. I tillegg har de eldste dommerne vært unge i en annen tid, og kan dermed inneha en mer tradisjonell kjønnsrolleoppfatning, påpeker han. Store mørketall Eksperter hevder at det begås mellom og voldtekter i Norge hvert år, men av disse er det ikke mer enn drøye ett tusen som ender i anmeldelse. Mørketallene i voldtektsstatistikken er bekymringsfulle, mener Bendixen. Samtidig påpeker han at disse trolig ikke skyldes eksistensen av voldtektsmyter. Realiteten er at retten som instans jobber med bevis. Fordi det i mange voldtektssaker mangler bevis som kan gi rimelig grunn til mistanke, vil mange vegre seg for å anmelde. Mørketallene reflekterer dette, hevder han. Bendixen påpeker også at den typiske voldtekten ikke blir begått i en offentlig park av en fremmed overgriper. Bekjentskapsvoldtekter dominerer statistikken og i mange av disse er omstendighetene vanskelige og uklare. Under slike forhold kan den tiltaltes forsvarer søke å unnskylde overgriper og legge skyld på offeret, forteller han. Under en rettssak vil offeret bli stilt en rekke ubehagelig spørsmål. Var det rus inne i bildet? Har offeret hatt mange seksualpartnere? Gikk det mange dager før anmeldelsen ble levert? Slike spørsmål kan være en stor belastning og vil også kunne vanskeliggjøre den fornærmedes sak, forklarer han. Blant norske dommere sa 12,9 prosent seg enig i en tilsvarende påstand. Tonje Strugstad ved Jentevakta i Trondheim mener at vi bør forvente at dommerstanden har en mer kunnskapsog forskningsbasert fagforståelse for noe så alvorlig som en voldtekt, enn hva som er tilfellet for befolkningen generelt. I våre øyne er det helt ventet at lekog fagdommere har en lavere aksept for de ulike voldtektsmytene som dessverre florerer i dagens samfunn. Men det er urovekkende at noen fagfolk enda ikke har klart å legge til side sine fordommer, mener Strugstad. Frihet og sårbarhet En vanskelig debatt som ofte føres er hvorvidt det er riktig å rådgi kvinner om hvordan de kan unngå å sette seg i en sårbar situasjon. Dette er et tveegget sverd, mener Bendixen: Når man gir kvinner beskjed om å gjøre noe for å holde seg trygge, kan det ses på som en begrensning av frihet og som et forsøk på å skyve ansvaret over på dem, sier han. Forskerens generelle råd er likevel at vi alle bør unngå å sette oss selv i situasjoner der vi er sårbare for utnyttelse. Det man sender ut av sårbarhetssignaler vil kunne oppdages av noen som utnytter dette, og konsekvensene av den fulle frihet kan derfor være en høy pris å betale. Strugstad ved Jentevakta sier seg enig med Bendixen i at det er lurt for kvinner å ta enkelte forholdsregler, men påpeker samtidig at problemet i dag er at alt ansvaret ligger på kvinnen. Det er ikke sånn at det er skjørtelengden, mørket eller antall øl som gjør at kvinner blir utsatt for et så grovt lovbrudd som en voldtekt; det er kun gjerningsmannen som er ansvarlig. Selv om vi vet hvor mange tusen jenter som utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge hvert år, er det svært sjeldent at det snakkes om de tusen voldtektsmennene og hvem de er, sier Strugstad. Enkelte myter har høy oppslutning i befolkningen, og da særlig blant menn En nyere studie viser at voldtektsmyter er lite utbredt i den norske dommerstanden Den samme studien viser at ulike generasjoner av dommerne har ulik aksept for mytene Forsker: Psykolog Mons Bendixen foto: Privat 8 14 internasjonalt 15 Den misforståtte våren I 2011 ble den arabiske våren hyllet som en rekke folkeopprør som endelig demokratiserte en undertrykket region. Resultatene vi ser av våren i dag, kan derimot gi uttrykk for en mislykket revolusjon. Optimismen og håpet om et mer demokratisk og rettferdig samfunn var enorm. Innledningsvis ble hendelsene som fulgte den arabiske våren hyllet som et folkeopprør mot undertrykkelse og korrupsjon, og dermed lå mye til rette for starten på et demokratisk skifte i området. Tre år senere kan det se ut til at «våren» har produsert få betydelige resultater, og regionen ser ut til å ha sunket inn i en ustabil tilstand. Religionens makt Før den arabiske våren hadde autoritære regimene forvitret alt politisk liv i den arabiske verden, men de var ikke i stand til å utfordre religionens rolle. Denne har derfor bestått som en sterk tiltrekningskraft for store deler av befolkningen i disse landene. I Tunisia og Libya, nøt religiøse bevegelser valgsuksess på bekostning av de sekulære, og entret den politiske eliten. Derimot har disse gruppene demonstrert liten villighet til å forplikte seg til demokratiske prinsipper og verdier. Samtidig preger vold, ustabilitet og polarisering samfunnet da de nye regimene ikke har vært i stand til å møte kravene som demonstrantene forlangte i revolusjonens startfase. Egypt, som det mest folkerike arabiske landet, er av mange betraktet som en retningsgiver i den arabiske verden. Demonstrantenes suksess i å eliminere Hosni Mubaraks 30 år lange diktatur klargjorde landet for sitt første demokratiske valg, hvor det Muslimske Brorskap sikret seg betydelig politisk innflytelse. Etter at Mursi ikke klarte å oppfylle de revolusjonæres mål, viste det egyptiske militærvesenet seg som en enda større hindring for revolusjonens mål da de grep inn med makt, og avsatte presidenten. Nylig erklærte den nåværende egyptiske regjeringen brorskapet som en terroristorganisasjon. Avsettelsen av Mursi kastet landet ut i en ny voldsspiral hvor konflikten har tatt form i en maktkamp mellom brorskapet og militæret. Den har dermed fullstendig avsporet den demokratiske prosessen og ser ut til å ha satt alle andre politiske alternativer på sidelinjen. I umiddelbar fremtid kan utsiktene for et demokratisk Egypt virke beskjedne, da bruddstykkene av det gamle autoritære regimet nekter å gi slipp. Problemet med Syria Demonstrasjonenes spredning til Syria, som raskt manifesterte i en brutal borgerkrig, regnes som vår tids mest betydelige proxykrig med regionale og internasjonale tilknytninger, hvor det er lite som reflekterer en demokratisk revolusjon. En proxykrig er en krig som blir utkjempet mellom to parter ved bruk av en tredjepart, hvor de opprinnelige motstridende partene ikke er i direkte konflikt. Den opprinnelige motstandsbevegelsen mot Bashar al-assad s regime Free Syrian Army - har tapt grunn til radikale islamistiske grupperinger, blant annet med tilknytning til al-qaeda. Opprøret mot regimet gjenstår som splittet, uorganisert og er preget av interne stridigheter. I Vesten har frykt for forlenging av al-assad s regime blitt til frykt for al-qaeda. Med nærmere menneskeliv tapt så langt i konflikten, 4 millioner internt fordrevet og et enda mer splittet og polarisert samfunn, er det vanskelig å forestille seg en sunn forsoning, og håpene om en verdig fremtid i Syria svinner. Saudi-Arabia mot Iran Samtidig blir den glorifiserte arabiske våren fullstendig overskygget av en større geopolitisk maktkamp som forspiller seg i regionen. Sunni- og sjiaskillelinjen har intensivert betraktelig de siste årene, og konflikten mellom disse gruppene har utviklet seg til en regional krig som finner grobunn i et område med en svak sentralmakt. Libanon preges av bomber, attentater, politisk krise og et fundamentalt splittet samfunn som nok en gang truer med å dra landet tilbake til borgerkrigen som hjemsøkte det i 15 år. Brenselet til denne konflikten er det strategiske rivaliteriet mellom Sunni-regimet i Saudi Arabia og Sjiadominerte Iran, som begge bidrar til den omfattende regionale ustabiliteten ved å støtte ulike militsgrupper på tvers av regionen. Samtidig har Saudi Arabia foretatt enorme reaksjonære tiltak for å forhindre spredning av den arabiske vårens ånd, da det truer det konservative og monarkiske regimets eksistens. Dystre framtidsutsikter Det males altså et dystert bilde av en region som i stadig større grad blir overlatt til seg selv, ettersom Obama virker til å ha mistet interessen for området som hans forgjenger var opptatt av. Samtidig ligger en gammel og tilsynelatende mindre viktig Israel-Palestina konflikt uløst i bakgrunnen. Om hendelsene viser noe, så er det at man ikke enkelt reiser et demokratisk samfunn ut av ruinene til et autoritært regime. Men på tross av den dystre virkeligheten som fulgte den arabiske våren, er vi vitne til at arabere i større grad enn tidligere deltar i utformingen av et nytt politisk liv og struktur. Dette gjøres selv om utfordringene og hindringene kan virke overveldende. På den ene siden har vi for eksempel xmooc hvor samme innhold gis ut til mange mottakere, for eksempel en videoforelesning. Men vi har også cmooc, som er basert på en læringsteori kalt konnektivisme. Her er onlinediskusjoner, blogging og bruk av sosiale medier en stor del av undervisningen. De siste hundre årene har pedagogiske virkemidler endret seg svært lite. Vi underviser på samme måte som på tallet, til tross for den enorme teknologiske utviklingen som har skjedd. Har vi gjort alt feil til nå? Jeg tenker vi har gjort veldig mye riktig med tanke på teknologien som har vært tilgjengelig. Før internett var kildene til kunnskap begrenset til det læreren kunne fortelle, og lærebøkene vi hadde. Nå er vi landet i Europa med mest teknologi i skolen, men vi er likevel blant landene som bruker det minst. Ifølge Thomas Nordahl jobber norske elever 60 prosent av tiden for seg selv etter en arbeidsplan. Men vi vet at denne formen for læring ikke er en suksess. Kunnskapsdepartementet forteller selv at 15 prosent av elevene går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter. Over 30 prosent av de som begynner på videregående tar ikke eksamen. Nei, men vi må se at menneskene endrer seg. Hodene våre har endret seg, på godt og vondt. Man kan se at vi kanskje har mistet den gode evnen til å jobbe konsentrert med en og samme ting over lengre tid, men vi er samtidig blitt flinkere til å skifte oppmerksomheten mellom forskjellige oppgaver. Dette viser at man kan lære veldig effektivt på andre måter enn det man tradisjonelt har gjort. Algebra Challenge, som fant sted forrige uke, er et godt eksempel på det. Målet var at norske elever skulle løse likninger på en skoleuke, ved hjelp av spillverktøyet «Dragonbox». Det endte med at norske elever hadde løst nærmere 8 millioner likninger da uken var over! Hva mener du med det? Nå kan alle få tilgang til kunnskap som tidligere var begrenset til noen få. Spørsmålet er heller ikke om dette kommer til å skje, men når det vil skje, og hvor mange studenter som vil foretrekke en slik løsning. Først og fremst bachelorfag kan bli utsatt i en global konkurranse, og spesielt fag som fysikk og matte. Newtons lover er like i Norge og Kina kan man si, selv om det naturligvis er noen forskjeller på hvordan man underviser fagene. Kulturspesifikke fag som sosiologi kan bli truet i mindre grad, siden de er mer kontekstavhengige og varierer mer fra land til land. Jeg er ikke bekymret fordi mennesker i sin natur er fundamentalt sosiale. Kanskje vi ikke møtes i forelesningen, men vi møtes andre steder. Men kanskje kommer vi og til å ha spinning-kollokvier der vi trener og diskuterer fag samtidig. Mennesker vil alltid finne gode arenaer for sosial samhandling. Man snakker om teknologi som fremmedgjørende, men er det fremmedgjørende å snakke med dine nærmeste over telefon? Stereotypene av hva teknologi gjør med menneskelige samspill kommer ofte fra dem som selv ikke er sterke brukere av teknologi. Vi må skape de rette insentivene innad i organisasjonen. Det er mye mer krevende å levere interaktive læringsopplegg enn å holde en forelesning slik man alltid har gjort. Tilegning av ny digital kompetanse ligger utenfor komfort sonen, og derfor er blant annet insentiver viktig. I fremtiden vil man også kunne samle kurs her og der, og hvis kursene henger godt nok sammen vil universitetet tildele deg en grad. Om 10 år, hvis man ser tilbake på situasjonen i dag, tror jeg vi vil trekke kraftig på smilebåndet over hvordan vi drev utdanning i gamle dager. For å gi rom for alle, begrenses lengden på et innlegg til 3000 tegn inkludert mellomrom. Korte kommentarer og replikker begrenses til 1800 tegn. Studentkvitter Bidrag kan sendes til kronikk- og debattansvarlig Sofie Sætre på: Frist: 5. Takk for at du spiller candy crush i forelesning. Slik undertegnede forstår denne, påpekes det her tre kriterier som mottakeren av fredsprisen bør oppfylle: arbeid for forbrødring mellom folk, kamp for nedrustning og globalt fredsengasjement. I så tilfelle kan det enkelt argumenteres for at Malala Yousafsais utdanningsaktivisme oppfyller alle disse kriteriene, nettopp fordi det å styrke utdanningsrettigheter i betente deler av den islamske verden fremstår som et av de aller beste virkemidler dersom man vil fostre toleranse, bekjempe terrorisme og hindre global konflikt. Det kan for undertegnede også se ut til at Hjelle har misforstått det bredere argumentet som er fremsatt i Malala Yousafsais favør. Malalas innsats for fred består ikke utelukkende av hennes aktivisme for barns og kvinners rett til skolegang, slik Hjelle synes antyde, men gjennom at hun det siste året har vært et symbol på den vedvarende kampen for varig fred, toleranse, sosiale rettigheter og likestilling i en av verdens mest konfliktfylte regioner. Hennes utdanningskamp har tatt form som en fredelig motstandskamp mot et brutalt og voldelig regime, og få andre kan sies å ha gjort mer for å undergrave Talibans innflytelse i det nordvestlige Pakistan enn den 16 år gamle bloggeren. Hjelles forsøk på å sette Malala i bås med kenyanske treplantere og bangladeshiske bankmenn faller derfor på sin egen urimelighet. Hjelle farer også med tvilsom karakteristikk når han hevder at Malala «først og fremst er kjent fordi hun ble skutt av Taliban. Talibans attentat på Malala var nøye planlagt og gjennomført med hensikt, nettopp fordi organisasjonen vet at flere barn og kvinner i utdanning vil kunne bidra til å svekke organisasjonens fotfeste i området. Det er en kjent sak at den vestlige eliten som utgjør Nobelkomiteen gjerne benytter muligheten til å gi seg selv og sitt eget verdenssyn et selvforherligende klapp på skulderen. Det er derfor skuffende at Hjelle avfeier argumentet om å gi Malala prisen fordi den unge jenta har et verdenssyn som på flere punkter avviker fra det som har vært normen. Hensikten med Illustrasjon: Iria Isa Samuelstuen fredsprisen bør være, mer enn noe annet, å gi mottakeren en talerstol. Kanskje ville gjensidig forståelse og dialog mellom den vestlige og den ikkevestlige verden blitt styrket dersom Malala fikk bruke Nobels podium til å tale sin sak? Historikere hevder at Nobels fredsengasjement hentet stor inspirasjon fra Bertha von Suthers krigsroman «Ned med våpnene! Men for å fortjene den høyeste utmerkelsen for fredsskapende arbeid, bør Nobelkomiteen stille som et minimumskrav at mottakerens mål er å skape fred ikke sivilisert krigføring. Det gjøres store fremskritt i å utvikle teknologi for å gjøre industrien renere. Selv etter at oljeutvinning er en saga blott på norsk sokkel, vil norsk petroleumsteknologi og -kompetanse være en eksportvare. Kanskje vårt lands fremste eksportvare. For verdens behov for tilgang på energi er alt annet enn avtagende. Velstandsøkningen for de som er integrerte i den globale økonomien, skjer Don McCullin 1835- såpass raskt at Bill Gates nylig spådde at det, etter våre begreper, ikke finnes fattige land i Verdens fattige vil neppe akseptere at Vesten nekter dem energitilgang av miljøhensyn. Hvis man ønsker å forene gode intensjoner, må man gi tilgang til energi som det brede lag av folket har råd til, og som kan utvikles. Det er en misforståelse at petroleumsindustrien er en solnedgangsnæring, nasjonalt som globalt. Med en realistisk innstilling til teknologi og miljøvern vil man se at fossil og fornybar ikke nødvendigvis danner noen motsetning. Forskning på fossil og fornybar energi er komplementære størrelser. De deltar i et parløp som nordmannen nyter, og vil nyte, godt av. Høyere utnyttelsesgrad på eksisterende felt vil redusere behovet for å åpne nye felt. Med en ortodoks tilnærming til miljøvern vil man overlate verdens stigende energibehov til kinesisk kullgraving. Det er ingen tjent med, heller ikke kineserne. Oppdaga det da jeg sto ute på Går hjem. Den første flybussen starta nettopp dagens rute. Ingen øvinger og på eksamen skal du sette navn på Begynner du facebookstatusen din med Da var man... I 15 etasjer i en trondhjemsport ved Lerchendal stadion i Trondheim? Man kan være sårbar som student. De fleste er for første gang langt hjemmefra. Det er mange nye jevnårige å forholde seg til. Det er et studium man skal finne ut av. Ungt folk møter autoriteter som ikke alltid er medmenneskelig og til tider skremmende med nedlatende væremåter. Studenten møter krav og forventninger som er vanskelige å forstå og ikke er som forventet. For første gang skal den unge ha sin egen økonomi. Bygging er blitt spekulasjon, investering og avkastning. Det er tilsynelatende trygt å bruke penger på slikt. Alle må må ha et sted å bo, et hjem. Men hva er det vi skal investere i? Mennesker eller multiplisering av penger? Når en politiker sier vi må ha et signalbygg, da er det fare på ferde. Intet er forstått ut over det å vekke oppmerksomhet. Som flerfoldige etasjer med studenter i. Det nye Cirkuset, et kjøpesenter, med mer, langs Innherredsveien i Trondeim,- er det et signalbygg? Meg minner det mest om en vulgært sminket enke. Svart og med glorete røde striper som pynt. I motsetning til de eldre forstedene der man bygget slik at boligene lå i nærheten av et kjøpesenter, greit det, så har man nå klart å stable boligene på toppen av kjøpesenteret. Som på en brannstasjon kan forbrukerne lett rutsje ned til shoppingen og parkere under shoppingen. Shoppingen har blitt kremlaget i bløtkaka. Parkering kremlaget shopping så øverst spising, fjernsyn, sove. Hvor er menneskene i dette. De er forgjort til forbrukere. Lite av det som har skjedd i Trondheim som er noe å glede seg over. I Midtbyen er det henslengt noen nye svarte bygninger. Merkverdig nok er det flest hoteller som er blitt til de svarte byggningene. Arkitektenehar for vane å kle seg i svart. Nå kler noen av dem bygningene likeså. Hans fargesetting av Stiftsgåreden og bygningene i Munkgata var forbilledlig. Nå er det ikke så. Svart og grått er trendy. Nå satser en på trend, og ikke ettertanke. Når man hører ordet signalbygg burde man glefse. Det er slikt som kun skulle være på forsiden av en tabloïdavis eller et annet medium som lever av banale dramaer. Mennesket står utenfor og forventes å bli forført og å beundre. En av mine svogere, nå noen-ognitti år, kjører fremdeles sin bil, og var i sin praksis en svært dyktig bygningsingeniør. Hans sorg i sitt fag er; «Nå er det bare penger som gjelder». Mennesker, og studenter, blir brikker i et spill der oppmersomhet, salg, investering, avkastning, ny investering og avlastning er alt. Har noen lest «Brave New World»? Uansett hvor og med hva du jobber. Vi dyrker den enkeltes framgang og karriere, gjennom inspirasjon, lekenhet, ansvar og nysgjerrighet. For vi har et felles mål: Å lykkes sammen. I Halliburton er alle viktige brikker for å nå målet. Alle har sin unike egenskap. Vi er interessert i din. Vil du ha en plass i historien? Flere jobber 12 Et skadelig yrke? Vi har møtt «Stine» som er student og selger sex. Hun føler seg ikke som et offer. En ung jente smiler pent og ønsker velkommen inn til seg. Hun studerer i byen, har to jobber, den ene litt mer spesiell enn den andre. Hun skal jobbe klokka to, så innen den tid må vi ha pratet ferdig og kommet oss ut. Ut, fordi hjemmet er hennes arbeidsplass, og madrassen er stedet hvor arbeidet gjøres. Om en time kommer det en mann til henne med tusenlapper i lommeboka. Stine skal få pengene, han skal få sex. Hun kaller det en «vinn-vinn» situasjon. De ønsker sex, jeg ønsker penger og begge kan gi hverandre det vi vil ha. Hun er prostituert, men i motsetning til dem som står på gaten averterer Stine seg selv på nettsider, hvor menn kan bestille time med Stine. Når de kommer til meg starter jeg ofte med å massere dem. Slik blir vi litt bedre kjent. Det er jo mange som er nervøse, så det er en fin oppvarming. Så starter vi med litt kyssing og oralsex før vi går videre. Så er det kosing etterpå, hvis de vil. Det er jo en kjæresteopplevelse jeg tilbyr, sier hun. Prisen varierer ut ifra tid og sted. Må hun møte kundene andre steder enn hos henne stiger prisen. Uansett er det god butikk for Stine. Hun kan tjene mye hvis hun vil. En måned tjente hun tett opp mot kroner på å selge sex. Og penger er nøkkelordet til hvorfor hun for et halvt år siden valgte å starte som eskortepike. Stine gjør det ikke ut av desperasjon. Hun kommer ikke fra et vanskeligstilt hjem. Faren hennes har en solid jobb. Stine ønsker bare å tjene egne penger. Jeg leste Hege Grostad sexarbeider, journ. Så jeg tok kontakt med henne og spurte hvordan jeg kom meg inn på markedet, hvilke triks som måtte til. Selvsagt må det meste læres selv, sier Stine, mens hun retter seg opp i ryggen idet hun beskriver første gangen noen kom for å kjøpe sex av henne. Jeg var dritnervøs, visste ikke hva som kom til skje. Men han som kom var en snill mann. Han sa han hadde kjøpt sex før, samtidig som jeg var åpen om at dette var første gang. Det gjorde alt mye tryggere og opplevelsen ble faktisk veldig hyggelig, sier hun. Men legger til at det kom en reaksjon etterpå. Da hadde jeg liksom tatt det steget. Jeg ble lei meg for at jeg hadde sunket så «lavt». Stine valgte likevel å fortsette, og etter hvert som hun jobbet mer endret hun oppfatning rundt steget hun hadde tatt. I dag har jeg stort sett bare gode opplevelser forbundet med arbeidet jeg gjør, sier Stine. Stine utdyper at hun er ikke styrt av noen hallik. Ettersom hun legger premissene velger hun selv hvem hun ligger med. Det gjør arbeidet mye tryggere. Når folk tar kontakt følger hun sine egne regler for å avgjøre om dette er en som skal få kjøpe sex av henne eller ikke. Først må hun bli kjent med kunden. Han må fortelle om seg selv, hva han jobber med og hva han ønsker av Stine. Det ligger en slags beskyttelse i at jeg vet hvem de er. Om noen skulle gjort noe mot meg, ville jeg gått til politiet med en gang. Det er ikke jeg som bryter loven, men dem, sier hun. Hun er veldig påpasselig med hvem hun velger som kunde og responderer ikke på useriøse henvendelser. Jeg får usaklige meldinger som «er du kåt? Sånt svarer jeg ikke på. Hva tenker hun om disse mennene som kommer til henne, med tusenlapper i lommeboka, og et seksuelt begjær som må temmes? Ingenting negativt, sier hun bastant, til tross for at hun har vært borti ubehagelige kunder. Det har hendt at noen har nektet å gå, vært overstadig beruset eller prøvd å lure henne for penger. Hun setter opp en alvorlig mine og sier at hun likevel ikke vil dømme noen av dem som ønsker å kjøpe sex av henne. Hun mener ingen har rett til det. Feminist og Rød ungdom-politiker Nora Warholm Essahli er kritisk til dem som kjøper sex. Hun mener mennene er like mye ute etter makt som seksuell tilfredsstillelse. Essahli er alvorlig når hun sier at det må være snakk om menn med «et ganske usunt forhold til kvinner og egen seksualitet» som tyr til prostituerte. Politikeren mener Stine og de få andre «privilegerte prostituerte» som har vært ute i media den siste tiden opptrer egoistisk. Som forsvarer av prostitusjon setter du egne hensyn foran alle dem som er offer for prostitusjon og arbeidet som er blitt gjort for å gjøre kvinner fri fra gamle fordommer. Når kvinner gjøres til varer blir de offer for seksualisering og objektivisering, sier hun. Essahli er i prinsippet ikke mot kvinners rett til å selge sex, men ettersom industrien fører med seg konsekvenser som menneskehandel og overgrep, kan hun ikke godta det. Essahli håper Stine etter hvert forstår at det hun mener og gjør blir litt for navlebeskuende og egoistisk. Når du vet at det store flertallet i bransjen er ofre for verdens styggeste industri, nemlig trafficking, går det faktisk an å tenke litt større og lengre enn kun til sin egen lille lettvinte måte å tjene penger på. På psykologisk fakultet sitter psykolog og seksualforsker Leif Edward Ottesen Kennair og rister på hodet. Han mener verken Essahli eller noen andre som kommer utenfra har kjennskap nok til å dømme andres grunnlag for seksuell søken eller atferd. I vår forskning finner vi at alle befinner seg på en akse mellom sex for sexens skyld eller sex som uttrykk for følelser. Vi finner også minst 13 forskjellige årsaker som trigger til sex, inkludert rene fysiologiske årsaker, lav selvfølelse eller som utrykk for kjærlighet, sier han. Keenari utdyper at det ikke blir riktig å si at sex alltid handler om makt eller alltid om kjærlighet. Kennair mener folks moral kommer i veien for rasjonelle tilnærminger og hevder at sexkunder blir sykeliggjort. Ved lov har vi sagt at vi ikke ønsker at folk skal kjøpe sex. Samtidig er det for enkelte mennesker eneste måten de får sex på. Fra et liberalt perspektiv som tar utgangspunktet i individets behov, er det slik at man kommer i en dobbeltrolle, når vi skal beskytte hun som selger sex mot han som kjøper, og vi ønsker å beskytte han som kjøper mot seg selv. Professoren sier at han som fagmann blir provosert over folks tendens til å forhåndsdømme. Man forventer jo at folk reagerer på bakgrunn av sine holdninger, men jeg skulle ønske at vi kunne spare vår moralske vrede, og heller bruke kunnskap og dypere refleksjon når vi gjør oss opp meninger om omstendigheter vi ikke kjenner til personlig. I Stines leilighet tikker klokken mot halv to. Stine forteller at de fleste mennene er faste kunder. Omtrent syv av ti er gjengangere, som hun har sex med regelmessig. Ifølge Stine er de gifte menn i De ønsker sex, jeg ønsker penger og begge kan gi hverandre det vi vil ha. Stine sier hun forstår hvorfor flere av dem kommer til henne. Jeg har hatt en kunde som hadde vært sammen med sin kone i ti år, men så har de bare hatt sex tre ganger på alle disse årene. Likevel vil han ikke gå fra henne fordi de har barn sammen, sier hun. Hun rister litt på hodet idet hun gjør det klart at hun ikke får noen personlig glede av sexen. Det blir noe helt annet enn hva det er privat. Stine har også hatt yngre kunder. Noen av dem har vært studenter. Studentene er ofte veldig nervøse og sjenerte. Typisk har de vanskelig for å møte jenter til vanlig sier hun, og forteller om en student som debuterte seksuelt med henne. Stine synes alle opplevelsene hun har hatt så langt som eskortepike har gitt en positiv effekt på selvfølelsen hennes. Jeg får mye bra tilbakemeldinger fra kunder, som er veldig hyggelig for en jente, uansett om det er fra en ung eller gammel. Selv om positive effekter på mental helse ikke forbindes spesielt med prostitusjon, er ikke Kennair overrasket over Stines utsagn. Noen blir så vant til å stenge hodet vekk fra resten av kroppen at det blir vanskelig å ha samleie med noen de er glad i. To personer som gjør det samme, vil ikke nødvendigvis føle det samme. Lektor Anne Grytbakk ved Høyskolen i Sør-Trøndelags avdeling for helse og sosialfag sitter på sitt kontor ved Tungasletta. Hun har skrevet ulike avhandlinger og rapporter om prostitusjon blant ungdom, og kjenner bedre til fenomenet enn de fleste. De yngste prostituerte hun har jobbet med har vært helt nede i årsalderen. Nå tror hun at de «lykkelige prostituertes» eksponering i media kan føre til at flere ungdommer får ideer om å bruke kroppen som vare. Ungdom flest syntes tanken er heslig, men det finnes noen i gitte situasjoner som biter på. Denne gruppen kan øke i kraft med at det har vært så voldsom aktivitet om temaet i media, sier Grytbakk. Kontrasten mellom Stine og dem Grytbakk har forsket på er stor, men lektoren sier at begge kan støte på like utfordringer i ettertid. Jeg kjenner personer som tidligere har levd seksuelt promiskuøst, og som i voksen alder har fått store problemer med å etablere seg i forhold. Hun beskriver hvordan det kan skape problemer for sexlivet i ettertid. Noen blir så vant til å stenge hodet vekk fra resten av kroppen at det blir vanskelig å ha samleie med noen de er glad i. Grytbakk liker likevel ikke forhåndsdømmingen prostituerte opplever og mener kunnskap og forståelse er viktige faktorer for å skjønne helheten. Når vi hører slike som Stine fortelle om seg selv, tenker vi med en gang at hun må være skadet på et vis, eller at det ikke vil gå bra med henne. Det er fordi vi har samfunnsmessige holdninger om prostitusjon i Norge. Det er nærmest tabu å snakke om det. Men hva om hun faktisk har kontroll og ikke har problemer med å selge sex? Hvem er vi som kan si at hun lyver? En tekstmelding tikker inn på Stines telefon. En av hennes faste kunder gir beskjed om at han er på vei. Skulle det likevel være perioder hvor de faste mennene ikke tar kontakt, har ikke Stine problemer med å fylle arbeidskalenderen. Jeg mangler ikke kunder, for å si det sånn. Stine beskriver et sexmarked hvor hun som en av få norske er ekstra ettertraktet. Samtidig tror hun at en endring av sexkjøpsloven vil gjøre at hun får flere etterspørsler. Jeg tror mange studenter idag har lyst til å kjøpe sex, men velger å holde seg unna på grunn av loven. Det samme gjelder for dem som kunne tenke seg å jobbe som meg. Likevel skremer ikke loven Stines bestevenninne. Hun har også begynt å jobbe som eskortepike etter at Stine fortalte henne sin historie. Jeg får usaklige meldinger som «er du kåt? Sånt svarer jeg ikke på. Stine utdyper at studentenes alder er til deres fordel. Menn er glad i unge jenter. Kroppen har også litt å si, men ellers er det ikke utseende de fokuserer på, sier hun med tilfreds et uttrykk. Stine mener lovforbudet og mye av diskusjonen i media den siste tiden har vært med på å stakkarsliggjøre henne som eskortepike. Det har vært for mye sort-hvitt i debatten. Vi som jobber frivillig får ikke sjanse til å bli klassifisert som andre arbeidere med lovforbudet, sier hun oppgitt. Hun tror at en lovendring ikke vil gjøre situasjonen med trafficking verre enn den er i dag og skulle ønske politiet sluttet å gå etter dem som kjøper sex. Fokus burde heller ligge på å få tatt bakmennen og dem som driver med menneskehandel. Folk som kjøper sex vil finnes uansett. På spørsmålet om hun anger på sitt yrkesvalg rister Stine på hodet og sier nei. Hun ser ned på klokka, som snart er to. Vi begynner å pakke sammen. Jeg kommer nok til å fortsette med dette til jeg er ferdig å studere, eller får meg en kjæreste, forteller Stine mens vi er på vei ut døra. Hun påpeker at hun ikke jobber altfor mye i dag uansett, maks to-tre kunder om dagen, og det hører til sjeldenhetene. Mer har ikke hun tid til, sier Stine. Jeg har jo tross alt studiene å fokusere på. Hva syntes du om at sexkjøpsloven kan bli opphevet? Hva tenker du når du hører om en jente som «Stine»? Vanskelig å si ettersom loven beskytter individer, samtidig som den gjør det vanskelig for frivillige prostituerte. Det er spesielt, men så lenge hun ikke tvinges inn i det, men gjør det pågrunn av økonomien er det vel greit. Om den oppheves må man regulere markedet. Sånn som det er idag tror jeg ikke det vil fungere. Jeg syntes hun bør få lov til å gjøre som hun vil, men jeg tror nok det vil slå tilbake på henne før eller siden. Jeg tror det vil føre til økt trafficking her til lands. Jeg har absolutt ingen forståelse for dem som gjør dette. Jeg føler ikke de tilfører noen funksjon til samfunnet. Jeg syntes loven burde opprettholdes. Jeg ville ikke gjort det selv akkurat. Jeg syntes det er greit om den oppheves. Noen får jo kun sex ved å kjøpe. Jeg tror vi kan få bukt med menneskehandelen hvis vi får et skikkelig system. Jeg hadde ikke klart det selv, men jeg ser ikke noe galt i at hun velger å gjør det. Håkon Bleken har aldri vært redd for å bruke den sterke stemmen han er blitt tildelt. Over 80 år i hjembyen gir grunnlag for å kunne kritisere utviklingen. Innbyggerne må ha lite sans for kvalitet når det gjelder arkitektur og byplanlegging, for den er elendig. Trondheim er på mange måter en fin by, med tanke på det de ikke har ødelagt ennå, med nye varehus og kjøpesentre. Du ser jo hva som skjer nede ved havna, med det stygge hotellet som stenger sjøen ute, det er jo helt uhørt, sier Bleken og refererer til Petter Stordalens Clarion Hotell ved Pirterminalen. Og dette synes alle, men ingen gjør noe med det! Bleken drikker kaffe med fløte og spiser søt kake på kunstnerens jevnaldrende konditori Bristol i sentrum av Trondheim. Engasjementet for omgivelsene er fortsatt utømmelig hos den høyreiste samtidskunstneren. Nei, det sier jeg, ta bort Domkirka og studentene og det blir ingenting igjen av Trondheim, sier Bleken. Det er nok litt i tiden, dette med kommersiell kapitalisme. Folk har fått mindre sans for hva som er karakteristisk og vakkert. Kort sagt, folk har dårligere smak og for liten ærbødighet overfor gamle verdier, synes jeg. Sammen med kolleger ved høyskolen dannet han Gruppe 5, en kvintett som var blant drivkreftene for kunstmiljøet i Trondheim. Med banebrytende metoder innen kulltegninger og en gryende politisk interesse slo han igjennom i 1971 med Fragmenter av et diktatur. I 2009 ble han på anbefaling fra Det kongelige norske hoff forfremmet fra ridder av 1. Han ser derimot ingen grunn til å trekke seg tilbake og hvile på laurbærene. Det var meget lovende takter i byen. Selve byen var i positiv vekst, men nå har den fullstendig stagnert, noe som gir utslag i groteske tilstander - som ved Kunstmuseet. Bleken og Inger Sitter donerte flere hundre verk til en verdi av 20 millioner kroner. Bleken mener at et vanstyre av Trondheim som kulturby har gitt sitt tragiske utslag i behandlingen av Gråmølna. Få besøkende og kun tolv åpningstimer i uka var grobunn for en kraftig feide mellom kunstneren og direktør Pontus Kyander ved Trondheim Kunstmuseum. Hvordan Gråmølna har blitt behandlet er så hårreisende at det nesten ikke er til å tro. Det eneste lyspunktet er at ordføreren som forsto hvilken type Kyander var, og at han etter hvert var nødt til å si opp. Det at jeg var en medvirkende årsak til hans avgang er jeg meget fornøyd med. Men da hadde han selvfølgelig klart å ødelegge museet på forhånd, og som nå ligger med brukket rygg. Bleken er mildt sagt forbannet, men også såret over at det ikke blir noe av 85-årsjubileumet han ville ha med Inger Sitter, før han fleipete avslører kunstdirektørens utrop; Nå får jeg ikke stille ut en gang. Tenk deg, Kyander ble så forbannet da jeg brakte saken til pressen at han sa: «Nu skal inte en enda tavla av Håkon Bleken henga på mina vegger mer». Jeg har dessverre ikke satt meg inn i dette med direktøren ved Kunstmuseet... Nei, og det er dessverre noe som går igjen blant journalister, at de ikke setter seg inn i tingene. Det får meg til å tenke på Jens Bjørneboe, som sa at det er to ting som skal til for bli journalist. Det første er at man ikke kan skrive, og det andre er at de ikke vet hva man skriver om, og det har han rett i, sier Bleken, før han ler vennlig og gir den utskremte reporteren anledning til å humre bort den pinlige flausen. Bleken poengterer med en tung finger i bordet at begrepet gravende journalistikk ikke eksisterer i denne byen. Han retter skytset mot Adresseavisen. De sitter bare og referer nyheter og låter. Dessuten er det blitt vanskeligere og vanskeligere å få si sin mening i Adresseavisen. Er ikke Adresseavisen Midt-Norges frie stemme? Det står over lederen, Midt-Norges frie stemme, men den er ikke mye fri skal jeg si deg. Jeg har selv opplevd å bli sensurert, for så å bli stoppet, kort og godt, stadfester Bleken i det han nærmest slår i bordet. Blekens kultur- og samfunnsengasjement gjør at han godt kan betraktes som en lokal opprører i sin hjemby. Sammen med maleren Håkon Gullvåg aksjonerte han i 1998 for bevaringen av arbeiderstrøket og friområdet Svartlamoen i Trondheim. Når noe irriterer meg nok er jeg villig til å gjøre litt for det. Det irriterer meg at myndighetene skal bestemme så mye. På Svartlamoen ville de rive ned alt og overlate til et bilverksted og så videre. Slikt irriterer meg, og i denne byen er det nok å irritere seg over. I kjølvannet av aksjonen malte han en serie ekspressive bilder der han ironiserte over politikernes opportunisme og kortsyn. Det som skjedde med Svartlamoen var at kommunen ventet så lenge at vi rakk å male på veggen, og da torde de ikke gjøre noe. Det er vel den eneste kampen som er vunnet av slike ting her i byen, det var kjempemorsomt å jobbe med, sier Bleken og gliser bredt. Har vi noen opprørere i dag? Selv blir jeg betraktet som en opprører her i byen, men det skal ikke mye til, humrer Bleken, før han alvorstynget lener seg over bordet og forteller om respekten han har for dagens internasjonale opprørere. Jeg tror at opprørerne har en stor misjon i våre dager. I Norge er det ikke særlig farlig heller akkurat, men det er det i utlandet. Der er det helt ufattelig at de tør. Tenk på personer som Edward Snowden, Julian Assange og disse folkene. Det er flotte folk, det. Se for deg Bradley Manning som ble fengslet, og det han har i møte hver dag i årevis. Det er en så sørgelig verden. Så mye jævelskap at man nesten kreperer. Bleken var ikke særlig politisk bevisst før han begynte med kulltegninger på 1960-tallet. En tid med mange opprørsbevegelser og krigen i Vietnam var med på å gjøre han politisk engasjert, noe som kom til uttrykk i kunstverkene. For Bleken var det en svært fruktbar tid. En tid som var mye bedre enn nå, i alle fall. Man skal ha fagfolk til å bestemme ting. Ikke slike demokratiske noksagter som ikke har peiling på noe som helst. Ikke et stygt ord om demokratiet, men hver ting på sin plass. Det vil alltid bero på den som velges og de menneskelige kvaliteter. Picasso sa: «Det viktigste er ikke hva man gjør, men hva man er». Slik er det nødvendigvis for en kunstner også, for alt det du gjør er et selvportrett. Du ser hvem som har gjort det. Siden sin debut i 1951 har han hatt en lang rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier, og er regnet som en av Norges største nålevende kunstnere innen blant annet grafikk, illustrasjoner, malerier og utsmykkinger. Man kan undre seg over hvor han henter inspirasjonen fra. Er det forskjell på hva som inspirerte deg før, og hva som inspirerer deg i dag? Man lengter etter å skape orden i tingene, skape uttrykk i kaos. Jeg tror ikke en kunstner skiller seg ut fra en vitenskapsmann, for eksempel. Man famler etter løsninger og ting skjer under prosesser. Det er slik store oppdagelser blir gjort. Det er ikke fordi man leter, men plutselig så finner man en blindgate, og der er det ett eller annet. Arne Nordheim sa noe godt når det gjelder det der: «I kunsten er det et spørsmål om gjenkjennelse. Og den edleste form for gjenkjennelse er å kjenne igjen noe man ikke har opplevd. Jeg er personlig uinteressert i hva Bleken synes om meg, sier han. Stein Arne Sæther, samfunnsredaktør i Adresseavisen, svarer at ett innlegg Bleken sendte til debattsidene måtte stoppes, ikke på grunn av meningene, men fordi det inneholdt personangrep. Vi trykker ikke alt som sendes til avisen, sier Sæther. Er inntoget til kjeder som Starbucks og Kaffebrenneriet begynnelsen på slutten for byens lokale kaffebarer? Kjedens første utsalgssted utenfor Oslo åpnet rett før jul. Enkelte hevdet at det ville være ødeleggende for de eksisterende kaffebarene og kafeene i byen at Starbucks etablerte seg. I samme kommentarfelt var også dem som gledet seg stort over å endelig få Starbucks til byen. Roger Torgersen, eier av Jorbærpikene og Choco Boco mente da at den amerikanske kjedens etablering ville være positiv. Det blir fabelaktig, rett og slett. Jeg gleder meg, og synes det er et fantastisk tilskudd til byen, sa han til adressa. Eier av Dromedar Preben Oosterhof trodde også at det ville være positivt at Starbucks skulle komme til byen. Vi har jobbet alene 16 år i Trondheim som et kaffebarkonsept, og trenger konkurranse. At kunder får et mer differensiert tilbud er bra. Vi tror at et økt tilbud, vil bidra til at flere bruker kaffebarer, sa han til adressa. Han er selverklært kafésosiolog og har forsket på kafékultur over hele verden i ti år, og har nylig utgitt boken Café Society. Da Café Ni Muser åpnet tidlig på 90-tallet var det ifølge Tjora «det første uttrykket for en mer kontinetal kaffekultur i Trondheim». Siden den tid har det vært en kraftig utvikling og vekst i markedet for kaffebarer i byen. Myten om at kaffemarkedet er mettet er «bullshit. Det fungerer som en sosial møteplass for samtaler og sladder, og kaffebarene har blitt et sted hvor vi føler oss hjemme. For mange blir turen innom kaffebaren et daglig ritual, sier han. Tjora mener at Trondheim er et sted som fortjener små og uavhengige plasser for de som er opptatt av kaffe i tillegg til de store kjedene. Trondheim har marked for begge. Folk er mye mer ute på kafé i dag enn for 20 år siden, sier Tjora. Et par håndtverkere kommer ut av Starbucks i Kongens gate denne formiddagen. De har begge store hvite termokrus i hånden med den velkjente logoen på, som røper at de er stamkunder. Inne på kafeen er det overraskende stille. Ungdommene som ofte fyller det store lokalet sitter fortsatt på skolebenken. Det er ingen tvil om at nordmenn drikker mye kaffe. For mange av oss er de mange kaffekoppene helt nødvendig for å komme gjennom en lang arbeidsdag, eller i det hele tatt å komme seg opp om morgenen. Kaffetørsten vår gjenspeiles i landets kafékultur hvor alle aldre, kjønn og yrkesgrupper er representert. Pall Thomasson er en av dem som konsekvent går til samme kaffebar, Dromedar. De har den beste kaffen i Norge, uten tvil. Jeg drikker bare god kaffe og den finner jeg her. Det er noe spesielt med Dromedar, samtidig som de har god service, sier Thomasson og tar en slurk av sin «søt chilli», en av de mange kaffedrikkene som Dromedar har blitt kjent for. Thomasson er en av Dromedars faste kunder, et fenomen sosiolog Tjora er godt kjent med. De fleste kaffebarer har stamkunder som kjennetegnes med at de bestiller det samme hver gang, kommer på samme tid av døgnet og sitter på den samme plassen. Da jeg eksperimenterte med stamkundeforhold i Melbourne tok det åtte dager før alle på den lokale kaffebaren visste hva jeg skulle ha, og på den tolvte dagen visste de hvor jeg skulle sitte, sier han. Oslo-baserte Kaffebrenneriet er nyetablert i Trondheim. Dette er første utsalgssted utenfor Oslo. Grunnen til at valget falt på Trondheim var at de fant drømmelokalet i Dronningens gate. De har også åpnet en avdeling på Bakklandet. Kaffebrenneriet er veldig opptatt av beliggenhet, og her ligger vi på hjørnet av en travel gate. Jeg har all tro på at dette kommer til å gå veldig bra, sier daglig leder Emelie Mathilde Langnes. Folk i alle aldre er tilstede på Kaffebrenneriet denne friske januarformiddagen. Det er også en god blanding av dem som tar med kaffe og dem som setter seg ned. Kundegruppen vår er alle aldre, og det er det vi ønsker. Majoriteten er nok mellom 20 og 50, men vårt ønske er å være et sted for alle som liker god kaffe, sier Langnes. Hvordan har det gått siden dere startet opp i desember? Vi har blitt tatt veldig godt imot og hadde mange gjester i jula. Nå håper vi trønderne fortsetter å komme innom oss i januar for en god kaffeopplevelse. Dromedar er vår største konkurrent, en aktør vi har stor respekt for, og det er sunn konkurranse mellom oss, forteller hun. Dromedar åpnet den første kaffebaren i byen i Med sitt fokus på håndverk og råvarer introduserte de en ny måte å tenke kaffe på. Peder Oosterhof, som sammen med en kamerat etablerte Dromedar, er stolt av det produktet de kan tilby sine kunder. Vi jobber med hjertet i koppen og gleder oss over å presentere unike råvarer og kvalitet til publikum. Godt bortgjemt, inne i et industribygg på Nardo brenner Tony Jacobsen grønne kaffebønner fra hele verden. Hos mikrobrenneriet Jacobsen og Svart er det også sterkt fokus på kvalitet. Jacobsen er selverklært kaffenerd og bruker god tid på å gi den ubehandlede kaffen den beste smaken gjennom å nøye kontrollere brenningen av bønnene. Vi har et konsept vi ønsker å holde oss til, hvor kaffe er i fokus. Vi ønsker ikke å selge muffins og pølser, sier han spøkefullt. På denne måten ønsker Jacobsen å skille seg ut fra de andre aktørene i byen, og han mener det er plass til en mer nisjebasert kaffebar i byen. Vi sikter oss inn på en helt annen aldersgruppe enn Starbucks. Videre ønsker vi å supplere, og ikke nødvendivis konkurerre direkte med hverken Dromedar eller Kaffebrenneriet. Myten om at kaffemarkedet er mettet er «bullshit», sier han. I tillegg leverer de kaffe til restauranter, kafeer og utesteder, blant annet Edgar på Samfundet. Selv om Jacobsen i dag ikke har noe utsalgssted, kommer de ivrigste kundene innom for en prat. Kona står gråtende ved siden av han som mottar reprimanden. Det har gått for langt, og Nugatti-vanene til mannen er i ferd med å ødelegge ekteskapet deres. Den 30 år gamle mannens fysiske alder er 72 år, takket være de uendelige mange brødskivene med sjokoladepålegget han har puttet i seg de siste 20 årene. Joda, han forstår det seriøse problemet, og holder armen rundt kona for å illustrere at «dette fikser vi, kjære. Vi skal komme oss gjennom denne harde kampen». Han får sitt livs største dilemma slengt i trynet. Det er nå det gjelder. Jeg har bodd i Ålesund, som er mye mindre enn Trondheim, og der finnes et marked som kan støtte slike steder. Striesekker fulle av ubehandlet kaffe ligger på bakrommet, og Jacobsen har tilegnet seg mye erfaring og kunnskap om kaffe gjennom å brenne og smake utallige kilo. Sturla diskuterer ivrig med Jacobsen, som forteller om de mange aspektene ved kaffe som råvare, og ikke minst som en av verdens viktigste handelsvarer. Kafésosiolog Aksel Tjora mener også at små uavhengige kaffebarer har en plass i Trondheim. Jeg tror det er plass til både små uavhengige kaffebarer og store kjeder. Samtidig vil det alltid være en underliggende frykt for at små uavhengige aktører ikke vil klare seg. Når det gjelder effekten av Starbucks og Kaffebrenneriet, er ikke Preben Oosterhof, grunnlegger og daglig leder av Dromedar Kaffebar bekymret. Vi har ikke merket at det har kommet nye aktører til byen, sier han Som han antok i april har ikke Starbucks ødelagt for den lokale kaffebarkjeden, det har faktisk hatt motsatt effekt. For den Dromedaren som ligger i Nordre gate har vi hatt økning i omsetningen. I tillegg er vi som kaffebarkonsept veldig forskjellig fra Starbucks, og vi er stolt over den kvaliteten og den lidenskapen vi legger ned i hver kopp som serveres over våre disker. Sporbart, rettferdig og høy kvalitet til tilgjengelig pris er det som skiller oss ut, sier han. Daglig leder på Kaffebrenneriet i midtbyen Emelie Langnes er heller ikke bekymret. Nordmenn drikker så mye kaffe at det er plass til oss alle, sier hun avsluttningsvis, før hun må hjelpe sin kollega å betjene den lange køen med kunder. Dessuten klarer han ikke å få opp lokket. Han går rasende tilbake til kassa og kaster koppen på disken. En vettskremt Statoil-medarbeider ser forskrekket på mannen. Hun klarer ikke annet enn å mumle noe om at det er den nye koppen og at «den er fin å se på, ikke sant? Sjåførens blodårer dirrer i tinningen. Han rister av seg noen gloser kassadamen aldri har hørt maken til, og går tilbake til bilen. Han googler problemet og melder seg inn i Facebook-gruppen for de med samme mening som han. Nå skal det bli bråk. For «dette er faen meg urettferdig». Statoilkoppen holder ikke varmen, Fotballfrue holder for godt på formen og det er samfunnets feil at vi bugner oss i fristelser som forvandler oss til inkompetente ektefeller. Mest synd på oss er det når vi boikotter et oljeselskap for en simpel kopp og ikke for eksempel for utvinning av oljesand i Canada. I forbindelse med dette jubileet publiserer vi en artikkel med tilbakeblikk fra Under Duskens historie, i hver utgave i ett år. Det runde røde oppstår I 1929 sto Cassa Rossa ferdigstilt til Trondhjemsstudentenes glede. I tiden da huset ble bygget, fulgte Under Dusken prosessen nøye med både byggdetaljer og kritiske artikler. Allerede våren 1916 ble byggeplanene for første gang nevnt i Under Dusken. Einar Hoffstad skrev: «Det er en anerkjent sak at Studentersamfundet i Trondhjem er i besiddelse av en av byens beste tomter. Det er imidlertid som om det kun har vært en altfor fjern mulighet dette at vi engang skulde få et bedre lokale. Det har visst aldri vært noe liv i planene, man har betraktet tanken som noe det var ens plikt å arbeide for, som våre efterkommere om hundrede år kunde realisere. De aktive planene Hoffstad etterlyste ble derimot satt i gang noen år senere, etter at Cirkus hadde blitt solgt til Trondheim kommune i Under Dusken fulgte utviklingen tett, og hadde i hver utgave notiser om hvor langt byggingen hadde kommet. Notisen ble kalt «siste melding fra byggskueplassen», og lenge var det stort sett detaljer om hvor mye betong som hadde blitt brukt og hvor mange søyler som hadde blitt støpt. Utført 2740 m2 forskalling av banketter og grunnmuren. Der er dessuten støpt 7 søiler og 54 m2 innvendige vegger i kjellerne, samt 19 trappetrin og 15 m2 moniervegg. Sivertsen, som selv om de leste meldingene fra tomta med stor interesse, ønsket seg en litt annen type rapport. Men selv om det er aldri så interessant å få vite hvor mange kubikkmeter betong det er som er støpt og kvadratmeter forskallingsbord satt op, så vilde det være enda hyggeligere å få greie på i detalj hvordan hele vårt bygg er organisert. Under Dusken forela brevet til byggkomiteens formann, Asbjørn Lindboe, som med glede tok anmodningen på alvor. Formannens svar til leserbrevet ble en svært detaljert utredning om det finansielle, hvem som hadde hvilket ansvar og hvordan regnskapsføringen ble organisert. Hvorvidt Langballe og Sivertsen anså dette som et tilfredsstillende svar, skriver Under Dusken ingenting om. Etter dette handlet ikke byggskueplassnotisene like mye om betong og drensledninger som før. Det ble meldt at rundbygget hadde skutt i været. Våren 1929 intervjuet Under Dusken selveste arkitekten, og journalistene mente det nesten var unødvendig å navngi mannen, ettersom at alle visste godt hva han het, og at han til og med hadde et kallenavn blant studentene: Michel. Hans egentlige navn var Eystein Michalsen, en travel mann når han var å se i Trondheim, men 16. Jeg tenker, svarte adspurte åndsfraværende; men besinner sig og forteller at han nu forbereder the finishing touch, malingen, som blir et morsomt arbeide, men farlig, farlig. Hva Michalsen mente med «farlig, farlig», er ikke lett å vite, men byggets farger høstet senere kritikk og misnøye i leserinnlegg som både Adresseavisen og Under Dusken publiserte. Kritikken omhandlet også selve arkitekturen, høyden på rundbygget og at Nidarosdomen og hovedbygget på Gløshaugen kom i skyggen av den nye bygningen. Et halvt år senere åpnet Cassa Rossa. Under Dusken tok en siste runde, og beskrivelsene av rommene er overveldende. Under Duskens journalist ble også nærmest fristet til å gifte seg bare for å holde bryllup i de nye selskapsværelsene, men det aller beste var de gode skinnstolene og kantinedamen frøken Ohlson, som «sikkerlig vil skape tilstrekkelige velværefornemmelser også hos dem som ikke påvirkes nevneverdig av kunst på veggene». En arkitektstudent er blant de som vil bidra til at mangfoldet synliggjøres. Et farvel til ferdigpizzaen Under Duskens anmelder har besøkt Samfundets eget spisested: Lyche. Burgerne er verken revolusjonerende eller perfeksjonerte, men heldigvis finnes det bedre alternativer på Lyches meny. Egentlig burde vi være stolte. En drøm å kunne leve av det du elsker Frk. Fryd gjestet nylig Knausfestivalen i sin søken etter skandinavisk dominans. Illustrasjon: Simen August Askeland anette sivertstøl Journalist vikingarven Vikingtiden og skandinavisk historie har den siste tiden blitt et emne Hollywood og andre filmskapere tar til seg. Sterke kvinner, heltemodige menn og en gudetro uten like. Vår vikinghistorie har alt en filmprodusent kan drømme om. Warner Bros har sikret seg rettighetene til filmen om Harald Hardråde og Tommy Wirkola har planlagt en film om birkebeinerne. Noen som allerede har oppnådd stor suksess, er History Channels storslåtte dramaserie Vikings. Her får vi følge den legendariske skikkelsen Ragnar Lodbrok, og gjennom tv-serien får vi et innblikk i hvordan vikingene levde. Finurlige slåssteknikker er nøye skildret. Du sitter og smiler, får frysninger og tenker «takk Odin, endelig er det noen som har klart å lage en vikingserie uten klisjéer! Hele verden jubler for Vikings, men selvfølgelig kommer det syting fra bedrevitere som ødelegger moroa. Tross jubel og ære til vikingene verden over, blir Vikings kritisert av norske historikere og vikingentusiaster, som mener den bommer for mye på historisk fakta og mangler troverdighet. Underholdningsbransjen har aldri vært kjent for å holde seg 100 prosent til fakta. Kritikken som har haglet mot Vikings, ligger nok i at tv-serien kommer fra History Channel. Ut i fra navnet til kanalen, forventet nok mange at alt skulle stemme i Vikings. Dette er History Channels første dramaserie, og både tv-kanalen og skaperne har vært klare på det. I en av episodene besøker Ragnar og husholdet hans et åndelig sted. Vi får se noe som kan ligne en stavkirke, og det er nok til å få kritikerne til å rive seg i håret. Det er da ingen som vet for sikkert når den byggestilen ble til. Det er uansett enda mer god reklame for Norge, så det er unødvendig å syte over noe så lite. Gjennom sin suksess har de økt interessen for vikinger. Serien trigger folks nysgjerrighet på vikinger. Nettopp fordi den er en dramaserie, vil nok mange av seerne finne veien til bokhyllene for å få vite sannheten om vikingene. En slik interesse kan tjene godt for landet vårt gjennom en voksende turisme. Det er klart fans av Vikings vil besøke det ekte vikinglandet. Men hvorfor må noen likevel kritisere skaperne så voldsomt, når serien faktisk tilfører Norge et gode? Kanskje det er fordi vi føler et eierskap for vår egen historie, og vil at historien vår skal fremstå mest mulig sann. Realiteten er at vi alle burde være stolte. Vi bør være glad for at anerkjente filmskapere ønsker å gjøre vår storslagne historie kjent. Da burde vi ikke bruke tid på å klage på småfeil, som for eksempel at båtene ikke er prikk like originalene eller at gavetradisjonene blir framstilt feil. Med høye seertall og en fantastisk stor popularitet, har de gjort noe riktig i alle fall. Så bedreviterne må tenke seg litt om. Millioner har blitt lidenskapelig interessert i vår historie. En vikingentusiast burde aldri klage på det. Selv om vi bør gi ære til skaperne av Vikings for å ha klart å lage en respektabel tv-serie om vikingene, må vi likevel tenke på at de holder noen stygge myter i live. Produsentene har valgt å holde på myten om at vikingene i så stor grad voldtok kvinner på tokt. Det er unødvendig, når de er i posisjon til å avkrefte en heslig usannhet. Skaperne har nok tenkt på at de må tilfredsstille et storforlangende publikum med visse forventninger. Men de burde heller tenke at sannheten faktisk er bedre enn myten. I februar kommer andre sesong av Vikings. Det blir spennende å se om de har tatt til seg kritikken og gjort serien mer troverdig. Samtidig er det viktig å tenke på at dette ikke er en dokumentar, men en dramaserie. Selv om det er noen småfeil, så har de også korrekte fakta. Det vises at skaperne har lagt ned mye arbeid. Kampscener er gjennomført historisk korrekt, hårfrisyrer og klær i serien viser et sannferdig bilde. Ikke en eneste klisjé er å finne i serien. Bilder av nydelig natur, og skuespillere som fyller rollen sin med stolthet. Hva er det å klage på? Vi skal fryde oss over at noen endelig har klart å lage en kvalitetsserie om vikingene. Tekst: Foto: poprock Morten Aashammer Gjennestad Amalie Stokkan Frk Fryd ankommer Samfundet en kald og mørk fredags ettermiddag, via flybussen og bærende på sine egne instrumenter. Noen dekadente rockestjernenykker er ennå ikke å spore. Vi tjener ikke mye på musikken. Det er litt, og det går inn på en konto vi bruker til å dekke bandutgifter, sier bassist Embla Jagdum. Bandet har allerede kommet seg inn på P3s a-liste, åpnet for Primal Scream på Rockfeller og blitt booket til Bylarm Jeg ble veldig glad da jeg var på jobb og fant ut at vi var blitt listet på radioen. Det har alltid vært en drøm. Det har gjort mye for oss at P3 plukket oss opp, sier Jagdum. Da vi var tolv, fant jeg og Julie ut av vi ville starte et band. Så spurte vi våre to andre venninner om de ville være med. Vi lærte oss instrumentene og spilte masse konserter da vi var små, og det har bare blitt kjekkere og kjekkere og mer seriøst siden, sier Jagdum. Bandet består fortsatt av de orginale bandmedlemmene og har med unntak av det første året gått under navnet Frk. Det tidligere navnet holder de for seg selv. Vi har blitt spurt om det før, men det er hemmelig. Men tonen har ikke alltid vært hard. Det var mer pop i begynnelsen, så har det blitt hardere og hardere, sier trommeslager Julie Enger Børresen. Vi hørte ikke på så hard musikk før. Musikken utvikler seg etter og ha spilt så lenge, så ble det litt hardere for tre, fire år siden. Vi har funnet vår måte å lage låter på. Jeg liker å si at vi spiller både rock, punk og pop, legger Jagdum til. Kvelertak nevnes som en av bandets inspirasjonskilder og i likhet med Kvelertak er tekstene på norsk. Da vi var tolv var jo det naturlig. Det hadde ikke falt oss inn å skrive på engelsk da. Men senere har vi også funnet ut av vi trives best med å skrive på norsk. Det er det som er Frk. Det varierer fra bartending og sosiologistuider til jobb i barnehage og møbelbutikk. Alle har i det siste trappet ned jobb og studier. Hvis du skal satse fullt med bandet, så går det ikke an og ha fulltidsjobb eller studier, sier Jagdum. Planene for 2014 og fremtiden begynner å ta form. Dette halvåret skal vi spille en helg her og en helg der, men etter sommeren så blir det en full turné, sier Ekell Og lengre fram i tid? Det er en drøm å kunne leve av det du elsker å gjøre, sier Børresen. Monte Carlo-arrangementet med blackjack, poker og rulett er en årelang tradisjon under studentfestivalen. Blackjack, poker og rulett regnes som lotteri med mindre gevinsten kommer i form av penger. Mens pengespill er ulovlig, krever lotteriarrangementer tillatelse fra Lotteritilsynet. I tillegg er i følge lotteriloven alkoholholdig drikke forbudt som gevinst. Lotterier kan bare avholdes til inntekt for humanitære eller samfunnsnyttige formål. Nå overveier Lotteritilsynet å se på saken. Hvis festivalen arrangerer noe som ligner på pengespill eller lotteri, oppfordrer vi dem til å prate med oss på forhånd, slik at de er sikre på at de følger regelverket, sier han. Vi har tenkt over at kasinoet kan minne om lotteri, men vi har ikke granska saken nøye, sier Jeyaseelan. Men han understreker at de ikke mener det er snakk om lovbrudd. Vi kan ikke si det er et lovbrudd uten å ha sett nøye på lovverket, sier salgssjefen. Dermed var aldri lotteriløyve og alkoholsgevinst et spørsmål, verken før eller under festivalen. Vi forstår at løyve trengs for lotterivirksomhet, men siden vi ikke definerte arrangementet som et lotteri, har det aldri falt oss inn, sier han. De to understreker at de synes det er feil å fokusere på dette i ettertid. I etterpåklokskapens lys er det mye man kunne gjort annerledes, sier Jeyaseelan. Kasinoet er en lang og god tradisjon, som det er lett å hekte seg på, sier Borstad. I Norge kan lotterier bare avholdes til inntekt for humanitære eller samfunnsnyttige formål. Påbud om å avvikle Hatlestad i Lotteritilsynet sier seg enig i at det er vanskelig å gjøre noe i ettertid. Konsekvensene om man ser på saken og finner ut at det er lovstridig, er at Lotteritilsynet gir påbud om å avvikle kriminell aktivitet ved neste arrangement. Han forteller at situasjonen hadde vært en annen dersom festivalen var et pågående arrangement. Hvis dette var en mer akutt situasjon, ville vi sagt klart i fra med en gang, sier han. Kjenner ikke praksisen Finansstyreleder Dag Herrem ved Samfundet sier han ikke vet hvorvidt Monte Carlo-arrangementet som har foregått på huset, er ulovlig eller ikke. Dermed har jeg ingen formening om praksisen for arrangementet, sier han. Herrem har ikke villet kommentere saken ytterligere. De er viktige å ta vare på, og skaper identiteten studentfrivilligheten har behov for. De har ikke en gang tenkt at spillet kan klassifiseres som et lotterspill, og med det ha behov for lotteriløyve. Noe som fører til at de virker mindre seriøse enn hva de burde være. Det å ikke gå med på å definere Monte Carlo som noe annet enn et lotteri er besynderlig. Spesielt når Lotteritilsynet helt klart definerer det som nettopp dette. Det norske lovverket med tanke på lotteri og alkohol er svært restriktivt, og da Monte Carlo begynte for nesten hundre år siden, var det nok ganske annerledes. Lovene kan sikkert kritiseres, men det er ikke dermed slik at en ikke trenger å fornye seg. De rammene som eksisterer her og nå er gjeldende, og denne tradisjonen burde ha tilpasset seg tidligere. Slik som mange andre tradisjoner som følger med på Samfundet. For er det noe de frivillige studentene er gode på, så er det tradisjoner, og ikke minst til å tilpasse tradisjonene til lovverket. I hvert fall til en viss grad. Noe som er gledelig er at forslaget til løsning er å gi inntektene til humanitære formål, slik pengespill bør i Norge. Det er fortsatt overraskende at inntektene fra kasinoet ikke har gått til humanitære formål tidligere. Det rettferdiggjør likevel ikke alt, og dette bør håndteres på en bedre måte. Både saken om betalte bookere, voldtekt i Dødens dal, og ulovlige taushetserklæringer ga bismak. Så er det nærliggende og både håpe og tro at Monte Carlo ikke avvikles, men heller tilpasser seg lovverket. By søker moské Trondheim teller per i dag over 6000 muslimer. En arkitektstudent er blant de som vil bidra til at mangfoldet synliggjøres. Clement, Phalyce og Gracious gleder seg til å spille musikk i Trondheim og til å lære bort tradisjonell afrikansk dans. I forbindelse med utvekslingsprosjektet Move har de blitt trukket ut blant 60 søkere til å komme til Norge for å spille musikk, lære norsk kultur og vise fram noe av sin egen. På tide å tine Etter kun noen uker i Norge har de tre malawiske ungdommene allerede fått kjenne på ulikhetene mellom norsk kultur og den malawiske. Vi har allerede sett at nordmenn kan virke litt sinte utad, forteller Clement. De malawiske studentene bekrefter vel her et gammelt rykte om et tilsynelatende kjølig folkeslag. Når folk sitter på bussen sitter de helt fortapt i telefonene sine. Det virker som alle helst vil sitte alene, sier Gracious. Clement har særlig merket hvordan vi er nøye på tiden og har timeplaner i hverdagen, i motsetning til i Malawi hvor tidsbegrepet er mer tilbakelent. Et av deres mål er derfor å lære nordmenn å slappe av mer, og å slippe seg litt løs. Dette tenker de å gjøre ved å lære bort tradisjonell, afrikansk dans. Vi vil lære nordmenn å være gladere, sier Clement. K fakta om: prosjektet move Move står for Musical Organisational Voluntary Exchange. Prosjektet er en del av Fredskorpset Ung, og er det eneste utvekslingsprosjektet i programmet som har kultur- og musikkutveksling som hovedformål. Bygger karriere Grunnen til at de ønsket å komme til Norge og å delta på Move-prosjektet er at de ønsker å utvikle seg musikalsk, slik at de selv en dag kan lære bort musikk. Phalyce, som hjemme spiller i et lokalt jenteband kalt The Daughters Band, har en klar idé om hvordan hun vil påvirke musikkulturen i Malawi. Jeg ønsker å motivere ungdom til å fokusere mer på musikk, og særlig inspirere jenter til å bli mer selvsikre i musikalske settinger, sier hun. Arbeidet med Move-prosjektet gir dem en kompetanseutvikling. Dermed blir de gode ressurser på musikksenteret i Malawi. Det vil også kunne gi flere oppdrag for bandene de spiller i. De skal gjennom prosjektet samarbeide med ungdom, men også barn og eldre. Med dette vil de få se flere sider av norsk kultur. Musikken blomstrer Norsk musikk har ikke fått kjenne på den musikksensuren som har preget Malawi. Under Malawis president Kamuzu Bandas styre i perioden 1961 til 1994 var det streng sensur på musikken i landet. I denne perioden var musikken avgrenset til å prise presidenten og ikke-politiske og ikke-kontroversielle budskap. Etter 1994 har derfor musikken blomstret i Malawi, noe som fortsatt er tilfellet idag. Det har vært en inspirerende faktor for musikken, sier Clement. Move-prosjektet er et samarbeid mellom Kulturenheten ved Festivalog arrangementskontoret og Music Crossroads Malawi, og er det første rene kulturutvekslingsprosjektet gjennom Fredskorpset Ung. Den omfattet alt fra urbane boligutfordringer til grotteturisme. Midt i alt det fargerike og uortodokse valgte imidlertid arkitektstudent Johannes Schlenker-Bø å orientere seg mot Mekka, med prosjektet «141 grader sør». Valget om å tegne en moské handler om å gjøre noe jeg ikke får mulighet til å gjøre senere, sier han. Schlenker-Bø forklarer at det var viktig å velge en oppgave som et svar på et problem, samtidig som det åpner nye spørsmål. De fleste moskeer i Norge i dag er nødløsninger av typen transformerte kjelleretasjer. Slik er tilfellet også i Trondheim. De fleste muslimer jeg har snakket med er utrolig ydmyke og takknemlige for at de i det hele tatt har et lokale, men ville man noensinne lagt en kristelig menighet til en gammel gymsal? Naboreligion For Schlenker-Bø var ikke valgene mange da han skulle velge beliggenhet for moskeen sin. Misjonskvarteret like ved Prinsen kino huser både Baptiskirken og synagogen. Om prosjektet til arkitektstudenten hadde blitt realisert, ville det derfor havnet nærmest vegg i vegg med de andre trossamfunnene. Forstander Ralph Buchmann holder til i det jødiske trossamfunn, og understreker at synlighet er like viktig for muslimer som for andre grupper. Han stiller seg positiv til tanken om en moské i kvartalet. Det ville vært en berikelse for det religiøse mangfoldet, sier han. Buchmann tar derimot opp de daglige bønneutropene som et potensielt problem. I moderne moskeer blir disse gjerne kringkastet gjennom megafon eller høyttaler. Likevel, i et pluralistisk samfunn som skryter på seg et mangfold og vern om minoriteter, kan det være det må tåles, sier han. Buchmann trekker også frem teolog Idar Kjølsrøds visjoner om en tverreligiøs kirke i forbindelse med Integreringsarkitektur: Blant årets mastergradsprosjekter var to forslag til moskeer. Johannes Schlenker-Bø har tegnet en moské med et mer moderne tilsnitt. Stiklestad-jubileet som et eksempel på integrering. Bevisst integrering Ved å påpeke at muslimene fortjener et dedikert bygg som en verdig ramme for troen sin, peiler også Schlenker-Bø seg inn på temaer som byutvikling og integrering. Arkitektens løsning kan være så enkel som å sørge for tilstedeværelse i bybildet. Ute på Furuset ved Oslo har de for eksempel bygget en stor moské som ligger isolert fra alt annet, den er ikke i kontakt med samfunnet, sier han. Og det er denne fellesskapsfølelsen som preger hele prosjektet. Integrering i praksis kan for eksempel ta form Tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst Navn navn Tittel tittel tittel tittel av gjennomgående bruk av glass i bygningen, for å skape gjennomsyn og avmystifisere det som foregår på innsiden. Schlenker-Bø mener dessuten at en moské kan være mer enn et sted for bønn. Moskéen kan være et lite samfunn i seg selv. I prosjektet mitt er førsteetasjen dedikert til alle, og her kan det for eksempel legges en kafé, et auditorium eller liknende, sier han. Schlenker-Bø er likevel skeptisk til om moskeen noensinne kommer til å se dagens lys. Veldig mange moskeer i Norge er privatfinansierte, de får relativt lite støtte fra staten. Derfor ville det nok dessverre ha vært for dyrt å realisere prosjektet mitt, sier han. La oss strikke verden sammen Fra strikkeaktivisme til Knitting for peace. Garn og pinner har fått sin renessanse, og på Nordenfjeldske inviterte de publikum til å være del av en menneskelig strikkemaskin. I en sirkel står flere generasjoner side ved side, og alle holder i en eller to masker dannet av de fargerike nøstene kunsthåndtverker Ingun Myrstad selv har strikket. Lag større og større masker, nå skal vi bruke hele rommet, instruerer Myrstad. På kort tid brer strikkeverket seg ut over nesten hele salen. Av og til mister noen en maske, og Myrstad er på pletten og plukker opp. Når noen må gå, strikker de sammen masker slik at noen andre kan overta, og når det kommer til nye, trylles nye masker fram av det store nettet. I det flere kilo garn er brukt opp legges det ferdige verket ned på bakken, og vi står overfor et gigantisk, fargerikt edderkoppnett. Det tar ikke lang tid før barna løper fram og tilbake med velkjent glede ved å klare og tråkke akkurat inne i maskene. Det blir nesten en skulptur til slutt, og så får man resultater fort. At tråden skifter farge gir en estetisk dimensjon, sier Myrstad. Hender som strikkepinner Til vanlig strikker Myrstad blant annet kjoler på en strikkemaskin. Det var da hun prøvde å forklare noen hvordan denne maskinen fungerer at hun kom på ideen med The Human Knitting Machine, eller altså den menneskelige strikkemaskinen. Jeg sto og demonstrerte med hendene, og skjønte at man kunne jobbe med dette fysisk, sier Myrstad. For meg har det vært en snodig opplevelse grete wikdahl Deltager i The Human Knitting Machine Tidligere har hun vært formidler for flere prosjekter ved Den Kulturelle Skolesekken, og tenkte det ville være morsomt å reise rundt med noe eget. Nå farter hun rundt til ungdomsskoleelever i det ganske land for å åpne 15-åringers øyner for strikkingens vidunderlige verden, og bevisstgjøre at strikking er mer enn den hjemmelagde ullkofta du har fått av bestemor. Halvparten av klærne våre er maskinstrikket, men det er ikke dét folk tenker på som strikking, sier Myrstad. Strikk som terapi Grete Wikdahl er lærer, og har i dag tatt turen til Nordenfjeldske. Hun ser for seg at hun kan bruke dette i skolesammenheng, men ser også mange andre bruksområder for menneskelig strikking. For meg har det vært en snodig opplevelse å møte vilt fremmede folk og stå så tett og strikke sammen, sier Wikdahl. Hun forteller fascinert om deltagelsen til selv de minste barna, både i strikkingen og etterpå. Hun undres på om det inkluderende, og nesten mediterende ved opplevelsen er noe man kunne benyttet seg av i for eksempel kriminalomsorgen? Man tenker gjerne på strikking som litt ensomt. Men dette var en fin måte å få folk til å delta, det var en uforpliktende og artig aktivitet. I The Baltimore Sun rapporteres det positive effekter for de fengslede. Strikkeaktivisme Direktør Aashild Adsen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum mener det er snakk om en håndverksrenessanse. Gjennom strikkeaktivismen, folk som dekker til lysmaster og gravemaskiner, har det blitt mer oppmerksomhet rundt håndarbeid. Det er noe som kalles «craftivisme» som har vokst fram, mye på grunn av deling på sosiale medier. Det blir også bedrevet «geriljastrikk», altså strikking som gatekunst: Objekter i det offentlige rom er plutselig dekket i garn. Kunstner Myrstad snakker også om strikketrenden, og viser til flere andre som driver med strikk litt uten om det vanlige. Det er et nysirkus, Cirkus Cirkør, hvor all scenografien er strikket. Knitting for peace heter stykket, og de stiller spørsmål om man kan skape fred ved strikking. Strikking kan i hvert fall gjøre en forskjell. Leger uten grenser la 7. Solveig Halvorsen som er ansvarlig for utsendelse av feltarbeidere og står bak facebookmeldingen, forteller at responsen har vært enorm. Vi får inn seks til syv pakker hver dag, og allerede har vi fått inn flere hundre luer. Jeg tror mange synesdet er en fin måte å bidra på, utover det å gi penger. Ingeniørstrikk neste Tilbake i Trondheim er det lite som vitner om aktivisme, men god stemning er det. Kunstindustridirektør Aashild Adsen er fornøyd. Det er en litt stille performance, og det er deilig at det er så nedpå. Performance kan være litt skummelt, men ved at det er med strikking blir det litt ufarliggjort, det er noe vi kjenner godt til. På spørsmål om hva som blir neste skritt forteller kunstner Myrstad at hun nå er i samarbeid med Trondheim kommune og skal besøke ungdomsskolene her. Kanskje er det også på tide å ta den menneskelige strikkemaskinen ut i det åpne, offentlige rom? Hun mener bestemt at det finnes utvidelsespotensiale. Det er interessant å observere gruppedynamikken. Det høres skummelt ut å delta i en performance, men alle bidrar like mye, du er ikke nødt til å være kreativ, sier Myrstad, og påpeker at selv de mest uengasjerte fort blir dratt med. Det hadde vært interessant å prøve dette med ingeniørstudente. Samfundet bydde på noe for de svartkledde sist fredag. Bandskjorter med uleselige inskripsjoner dominerte veien opp til Klubben. Det var duket for metall av det tyngre slaget, med hele tre band på menyen: Decapitated, Blood Red Throne og Aspherium har vært på en liten norgesturné, først innom Bergen og Oslo, med Trondheim som siste stopp. Dette markerte også siste konsert i Decapitateds europaturné, før de går i studio for å jobbe på sitt nye studioalbum, som kommer ut senere i år. Selv om både Aspherium og Blood Red Throne leverte, var det ingen tvil om hvem som var headliner. Polske Decapitated startet i 1996 og ga ut fire album før katastrofen rammet bandet da trommis Witold Vitek Kieltyka døde i en bilulykke. Dette markerte et lengre opphold for bandet før de returnerte med solide Carnival is forever i Etter et par låter er det ingen tvil om hvorfor polakkene står øverst på plakaten denne kvelden. Lydbildet har endret seg betraktelig fra Blood Red Thrones tidligere utblåsning. Et langt lettere lydbilde med godt definerte gitarer fyller klubben med teknisk, intrikat og ikke minst velspillt metal. I likhet med Blood Red Throne spiller Decapitated også death-metal, men riktig nok i den andre delen av spekteret. Hvilken stilart man foretrekker er riktignok helt subjektivt, men Decapaitated hadde til sammenligning også det klart høyeste energinivået, og både hørtes og så større ut enn Aspherium og Blood Red Throne. Etter tre-fire låter hadde polakkene festet grepet om publikum og det kokte godt i moshpiten. Decapitated knuste på med sin maniske, intense spillestil. Rasta Piotrowskis meterlange dreads snurret villt rundt i lufta da bandet kom inn i sine mer groovy riffpartier. Bandet tilhører rent sjangermessig det man kaller teknisk dødsmetall, men klarte i likhet med Aspherium å ikke låte for sjangerdefinert. De leverte klassisk ektrem-metall med stor selvtillit, og publikum headbanget ivrig med. Bandet holdt på interessen til publikum,og ikke minst nærmest kontinuerlig liv i moshpiten under enkelte låter. Konserten nådde likevel et parti Med tre band på plakaten som alle bidro med sin dose ekstremmetall, leverte Samfundet en etterlengtet kveld der hard og aggressiv musikk sto i fokus. Etter å ha scrollet nedover programmet for våren, er det dessverre for langt mellom metallarrangementene. Samfundet er studentenes storstue og de fortjener mer metall i denne klassen. Videre fremstår Klubben som husets klart beste konsertscene: Et akkurat passe stort lokale, med god lyd som kler det meste fra garasje-rock til denne kveldens mer ekstreme uttrykk. Studentene kan fint tåle mer av dette. Et lite tog gikk forbi meg fra lengre bak i lokalet med målrettede blikk og retning mot moshpiten. Når polakkene for siste gang røsket i, tok Klubben fyr. Svette, svartkledde kropper klasket sammen med stadig økende hyppighet, og Decapitated presset ut sine siste taktskifter, før de dro det hele ned i en av konsertens få, men velkomne breakdowns. Riffet ble seigere og seigere og mot slutten var vi nesten nede på doomnivå. Stemningen var god når folk gikk ut av Klubben, og Decapitated ga denne harde og etterlengtede mikrofestivalen en verdig avslutning. På et stramt studentbudsjett går det oftere i nudler og grandis enn restaurantbesøk. Men en sjelden gang både kan og bør også vi studenter ta oss råd til en utomhus matopplevelse. Kommer de foresatte på besøk? Skal du snakke med Statoil om den nye oljepumpen du har laget? Eller er det søndag, med tomt kjøleskapet og full konto? Ja, da må du jo nesten bare gå på restaurant. Under Dusken er i restaurantanmeldelsesbransjen, og denne våren hjelper vi deg å velge din neste kulinariske opplevelse. Først ut er Samfundets middagsserveringssted, Lyche. Lyche er et spisested for og av studenter, der både prisene og menyen er nøye tilpasset målgruppen. Burgerne og de fleste andre hovedrettene holder seg rundt 100 kroner for Samfundet-medlemmer, og forretter, snacks og desserter får du til under 50-lappen. De skal de ha skryt for: De tør å utfordre studentenes matvaner. Interiøret er behagelig framfor luksuriøst, maten bestilles i baren, og stemningen er avslappet og uhøytidelig. Det virker som personalet virkelig hygger seg på jobb, noe som skaper en god atmosfære. De skravler med hverandre og er hyggelige og imøtekommende. Da vi besøkte Lyche hadde studentbyen ennå ikke våknet helt til liv etter juleferien, og forhåpentligvis velger flere studenter snart å ta søndagsmiddagen ute. Min bordveninne og jeg valgte å starte måltidet med Lyches focaccia med aioli. Selv om dette var et noe dårlig valg av forrett den mettet mer enn den startet smaksløkene er det ikke rart at den er blitt noe av det restauranten er mest kjent for. Brødet var ferskt og nøye krydret med salt og rosmarin, med en passe hard skorpe og silkemyk innmat. Men den passer nok bedre som snacks til mandagspilsen enn som forrett. Til hovedrett valgte kveldens utkårede hvitvinsdampede blåskjell, mens jeg selv ønsket å bryne meg på Lycheburgeren. Jeg klarte å snike til meg et par blåskjell, og ble virkelig imponert. Det var deilig å smake blåskjell som faktisk smakte blåskjell, og ikke bare krydder og vin.